Hvordan får leger sjel?

Dette er en spesiell bok som jeg aldri har lest maken til. Den består av 44 korte fortellinger som er skrevet av medisinske studenter ved Harvard University. De tre redaktørene er henholdsvis brystkirurg, medisinsk student og ungdomspsykiater. De to første har skrevet hver sin lille innledning, og den tredje har skrevet en kort epilog. I tillegg er det et forord av Jerome E. Groopman som er kjent for boken The anatomy of hope (1).

Fortellingen er ordnet i fire grupper: Communication, Empathy, Easing suffering and loss og Finding a better way. De fire gruppene svarer noenlunde til studentenes progresjon i den kliniske utdanningen. Studentene har svært forskjellig kulturell bakgrunn, men er åpenbart dyktige og engasjerte, for det er ikke lett å komme inn på Harvard! Fortellingene er svært forskjellige i stil og dybde, men alle er preget av hendelser – gode eller vonde – som har gjort inntrykk på studentene. De er ikke like gode til å skrive, men de forsøker å formidle det de har opplevd i overgangen fra å være ivrige biomedisinstudenter til å bli engasjerte leger for syke mennesker. De beskriver sine følelser på veien fra utsiden til innsiden av medisinen. De er ofte kritiske, og de har sett direkte feil, mangel på empati, stress (både som et faktum og som en unnskyldning), dårlig samarbeid og økonomiske interesser. Men de har også opplevd godt klinisk arbeid fra leger de ønsker å ha som rollemodeller. Noen av fortellingene har gjort dypt inntrykk på meg og har fått meg til å tro at vi skulle bruke studentene aktivt for å få en bedre helsetjeneste.

Jeg tror det må være nyttig for studentenes utvikling og modning at de skriver om og reflekterer over sine opplevelser. Selve skriveprosessen er en god måte å «internalisere» det de opplever og lærer. Antakelig burde alle medisinske skoler følge dette eksemplet fra Harvard.

Mange burde lese denne boken, først og fremst medisinstudenter og deres kliniske lærere. Men jeg tror også mange erfarne leger vil ha glede av den. Den vil minne dem om deres egen vei inn i klinisk praksis og kanskje føre til refleksjoner over dagens helsetjeneste og deres egen rolle i den.