Salemonsen, Helge
Under kunnskapens tre
Om selvbevisstheten. 423 s, tab, ill. Oslo: Vidarforlaget, 2005. Pris NOK 398
ISBN 82-7990-027-6
Denne boken har det tatt 17 år å skrive. Den er et essay på mer enn 400 sider. Hva er egentlig et essay? En ærgjerrig og klassisk tilnærming til sjangeren, slik som med store essayister som Montaigne, Holberg og Freud, er at man personlig, sjangermessig og i kunnskap og refleksjon setter seg selv på strekk.
Det franske verbet essayer betyr å prøve seg. Essayet som sjanger er vanskelig å definere tydelig. De beste essayene tilhører adelen av litteratur. De er urolige, men allikevel ordnende bevegelser mellom vitenskap og fiksjon, mellom en aristokratisk og en demokratisk formidling og mellom det personlige og det allmenne. Det gode essay er bevegelighet. Den svenske litteraturkritikeren Horace Engdahl, Nobelkomiteens sekretær, har oppsummert sjangeren slik: «Tekster som ikke kan sammenfattes! Det er det siste tilfluktssted for en gammeldags, tidsødende, personbundet og vanskelig flyttbar mental disposisjon, hvis slitte navn er kunnskap.»
Essayet er den enkeltes form. Denne lange innledningen er til for å bidra til en sympatisk holdning til filosofen Helge Salemonsens fascinerende, imponerende og tidvis rastløse, digressive, urolige og krevende tekst.
Jeg leser hos ham to ærender. Han kaster seg aktivt inn i en påtrengende viktig historisk problematisering av vår vestlige kulturs selvfølgeliggjorte forhold til individualisme. For oss – det senmoderne vestlige mennesket – er individualismen en grunnleggende selvforståelse. Individualismen fremstår ofte som et påtrengende amerikanisert fenomen, men dens røtter er nok mer europeiske. Salemonsen peker på at vekten på det/den individuelle er så selvfølgelig at vi betrakter det som både et tidløst og universelt fenomen. «Sagt på en annen måte blir den overalt stadig mer historieløs. Og roser seg av det.»
Og for oss – ikke minst som leger og behandlere – er det ikke vanskelig å få øye på individualismens kostnader. Den som tror at han eller hun som til overmål skal klare alt selv, realisere seg selv, være original og unik, dyrke selvstendighet, skamme seg over avhengighet osv., er plagsomt hyppig den samme som henfaller til utmattelse, brente erfaringer og ensomhet. Den ene-stående er en som står alene. Denne innledende delen av Salemonsens tekst er kortfattet og utmerket.
For en lege som er gjengs nysgjerrig, men ikke fagfilosof, blir det noe mer krevende når han søker denne forstrukne individualismens røtter i antikkens åndshistorie. To kilder blir raskt sentrale: Homers Iliaden og Odysseen. Dette er filosofihistorie, sveipende over egyptiske, mesopotamiske, jødiske forståelser, så via Athens Platon og Aristoteles. Jeg må tilstå at jeg som leser har få forutsetninger for å komme med kritiske innvendinger.
Tidsskriftet ber i sin mal for oss anmeldere om å ta stilling til om bøker til anmeldelse skal anbefales for leger. La meg her svare dobbelt: Ja, dette entusiastiske essayet skal anbefales. Legevirksomhet er en gåtefull geskjeft. Å være en praktiserende lege er en blanding av en rekke virksomheter: Vi er egentlig ikke vitenskapspersoner, ikke håndverkere, kunstnere eller filosofer. Vi beveger oss imellom alle praksisformene. Vi er ikke primært tenkere, vi lager ikke et produkt, men vi lever av møtet; som har det paradoksale mål at vi lager møter – også kalt relasjoner – som har det klare mål at slike møter skal opphøre. Vår praksis er rettet mot det som er praktisk livsvisdom, som Aristoteles kalte fronesis. Og det er klart at i en slik gåtefull virksomhet som helsearbeid nødvendigvis er, så kan vi ha glede av å lese et slikt filosofisk essay.
Innvendingen mot den anmeldte teksten er altså at den krever en del av leseren. Men er det egentlig en innvending? Et lite PS er at jeg kunne ønske at forfatterens prolog om samtidens individualisme og kollektivitet ble noe mer fulgt opp senere i boken. Hva med mer om den moderne bevissthetens historieløshet? Men kanskje det kommer en ny tekst – før det er gått nye 17 år.
