Hornmoen, Harald
Meyer, Gitte
Sylwan, Peter
Fornuften har flere stemmer
Offentligheten, journalisten og forskeren. 146 s, ill. Oslo: Cappelen Akademisk, 2006. Pris NOK 238
ISBN 82-02-24400-5
De tre skandinaviske forfatterne etterlyser i et felles bokprosjekt en offentlig, kritisk diskusjon om vitenskap. I denne står journalistens rolle sentralt. De tre bruker kaleidoskopet som bilde på hvordan man kan studere virkeligheten fra ulike vinkler.
I et felles forord sier forfatterne at de også er uenige. Tekstene virker først og fremst komplementære. Jeg ser ulikhetene, men har problemer med å finne uenighetene. Forfatterne burde forsøkt å tydeliggjøre eventuelle konfliktlinjer. Å lese mellom linjene kan ikke være et ideal for god forskningsformidling.
De ulike kapitlene, under overskriftene Offentligheten, JournalistenogForskeren, kan leses for seg. Sylwan innleder med begrepet sunn, folkelig fornuft. Han viser hvordan vi integrerer følelser og fornuft når vi vurderer kompliserte forhold: «It must make sense,» som det så treffende heter på engelsk. Den svenske forfatteren legger her ut en rød tråd, som han fint tar opp ved senere anledninger.
Harald Hornmoen, som har sin doktorgrad innen forskningsjournalistikk, viser hvordan mediene hever forskeren over vanlige folk. Når Aftenposten slår full akrylamidalarm og livet likevel går sin vante gang på Burger King, er det ikke nødvendigvis restaurantgjestene det er noe i veien med. De er vant med at mediene stadig serverer nye kreftfarer.
Hornmoen beskriver hvordan forskeren avbildes, fjernt og opphøyet, stirrende på sine reagensglass, som gamle dagers spåkoner med krystallkuler. Meyer etterlyser journalister som ikke er underdanige for vitenskapen, som tør å stille grunnleggende spørsmål om systemer, institusjoner og ideer og avdekke forskernes sær- og egeninteresser. Sylwan ønsker seg vitenskapsjournalister som oversetter, tolker og bedømmer, uten å forenkle.
Hornmoen peker på at mens norske vitenskapsjournalister blir passive transportører av vitenskaplige fakta, har amerikanske kolleger i større grad utviklet en mer selvstendig, aktiv og selvreflekterende holdning. De omtaler gjerne sine fagfelt som problemfelt, som «helse og helsepolitikk», i motsetning til tradisjonelle fagbetegnelser. I stedet for å mase om gjennombrudd og unike funn, presenteres leseren for flere stemmer og kilder som kan belyse brytninger og motsetninger innen et felt: Kildekritikk blir viktigere enn pedagogikk.
Jeg leste Hornmoen med størst iver. Han skriver poengtert, klart og godt. Også Sylwans essay er morsom lesing. Meyers innlegg ble for meg noe mer utydelig i forhold til formålet; å skape debatt. Kanskje var det mine danskkunnskaper som sviktet.
Dette skandinaviske bokprosjektet virker godt gjennomtenkt. Boken er blitt både aktuell og leseverdig. Dessverre fungerer ikke det blasse omslaget, med ordet «fornuften» i blek oransje, som noen appetittvekker. Den grafiske hentydningen til kaleidoskopet blir også for svak.
Måtte bare boken havne under juletreet til redaktørene i Aftenposten, Dagbladet, Dagens Næringsliv, TV2, VG og kringkastingssjef John G. Bernander. For det er våre mektigste medier som har kompetanse og ressurser til å legge premissene for en ny og mer spennende forskningsjournalistikk.
