Skihopp, psykiatri og muskellidelser

Det er altfor få romaner om ski i norsk litteratur. Thorvald Steen, som ellers er mest kjent for sine historiske romaner, bruker i årets bok sine erfaringer fra egen hoppkarriere og muskelsykdommen som satte en stopper for den, til å skrive det som må være Norges første hopproman.

Handlingen er lagt til Oslo en gang på tidlig 1970-tall, og bokens jeg-person er en 14 år gammel gutt med en lovende hoppkarriere. En dag svikter høyrebenet under et skihopp. Uten foreldrenes viten oppsøker han med helsesøsters hjelp en lege, som diagnostiserer en progressiv muskelsykdom som vil komme til å frarøve gutten hoppkarrieren og sannsynligvis gjøre ham lam. Samtidig rammer en annen tragedie familien: Moren er i ferd med å utvikle alvorlig sinnslidelse og synes å gli mer og mer inn i en vedvarende psykose. Guttens urmakerfar forsøker forgjeves å skåne sønnen for den skam morens sinnslidelse vil kunne påføre familien, samtidig som han ikke på noen måte klarer å møte sønnens fortvilelse over å oppleve å miste både sine fremtidsdrømmer og sin mor på en gang.

I denne floken av misforståtte hensyn, brustne drømmer, forstillelse og løgn går det mot en uunngåelig konfrontasjon mellom gutten og faren som søker tilflukt i sine klokker. Skihoppet blir et symbol på livet selv, og det å aldri mer kunne hoppe må for 14-åringen oppleves som brutalt å bli revet overende på «livets hoppkant». Lengselen etter skihoppets svev blir lengselen etter frihet fra fysisk og psykisk sykdom og lengselen etter å bli sett og verdsatt av den hoppinteresserte, men konfliktunngående og tause faren.

Boken berører allmennmenneskelige temaer som ofte kan aktiveres i møtet med kronisk og stigmatiserende sykdom. Nettopp da øker behovet for bekreftelse og verdsetting fra de nærmeste, noe hovedpersonen i Steens roman ikke får. Denne smerten går som en rød tråd gjennom romanens ukunstlete overflate og ukompliserte fortellerstil. For leger, som arbeider med mennesker i alle faser av alvorlig kronisk sykdom, kan boken slik sett tjene som en påminning om ikke bare å se pasientens isolerte funksjonstap, men også møte smerten over tapet av forhåpninger, drømmer og for noen også identitet.