Foto Bjørn Lindgren/SCANPIX Sverige
Kapellet er et rom for stillhet og tilbaketrekning. Et rom for taushet og meditasjon.
Det er noen ganger nødvendig med avstand. Avstand til aktivitetene, kravene, tempoet. Avstand fra informasjonsstrømmen, fra hjelperrollen. Et stille rom har fra eldgamle tider gitt ro og mulighet for et steg til siden for mennesket som er underveis. Skapt den nødvendige avstand, slik at man lettere kan se hele bildet. Som her i karmelittbrødrenes kloster i Norraby, hvor kapellet er preget av enkelhet og lys. Fortsatt søker vi dette rommet – som også kan være å finne i stillheten ved et vann, i en komposisjon, mot en fjern horisont på fjellet. I det tause rommet kan noe tre frem. Undringen, den tilsynelatende tomheten, en sorg over noe vi tapte. En bønn eller glede over tilhørighet. Vi møter kanskje en lengsel eller vår uro, våre grunnleggende vilkår. Vi møter ferdesmannen i oss, den som leter.
Julen innbyr til refleksjon over at underet, det guddommelige, er skjult i det menneskelige, i det nærværende. «Jeg var sulten og dere ga meg mat.» Som karmelittmunk Johannes-Maria sier i intervjuet (s. 3320) i denne utgaven av Tidsskriftet, er det nærværet av de fattige og utstøtte som kan forstyrre oss, endre vår virkelighetsoppfatning.
I fortrolighet med stillheten – og med litt øvelse – kan det tause rom være en kilde til vekst, en vannpost ved veien. En av ikonmalingens tradisjoner er å bruke det omvendte perspektiv, slik at betrakteren dras inn i bildet, blir sett, blir objektet. Å gå inn i et stille rom er å finne et sted for å søke, bli forstyrret og kan hende fornemme at man er sett, at man er funnet.
