helseorganisasjon., Verdens
Who report 2006: Global tuberculosis control
Surveillance, planning, financing. 242 s, tab, ill. Genève: WHO, 2006. Pris CHF 40
ISBN 95-4-156314-1
Tuberkulose er spennende! Sykdommen er viktig fordi det oppdages om lag ni millioner nye tilfeller i året, særlig blant voksne mennesker med omsorgsansvar i familien. Sykdommen er farlig fordi mange dør av sykdommen; i 2004 1,7 millioner. Sykdommen er aktuell fordi den fortsatt øker så mye i Afrika at den globale økningen er 0,6 % per år. Og sykdommen er «moderne» ved at samspillet med hivinfeksjon og multiresistente stammer volder store problemer.
Tuberkulose er spesielt spennende for oss i Norge. WHOs bekjempelsesstrategi (directly observed therapy, short course; DOTS) ble utviklet i Tanzania av International Union Against Tuberculosis and Lung Disease med norsk støtte. Norsk bistand gjorde noe ganske dristig og framsynt der i en tid hvor alle sykdomsspesifikke programmer var bannlyst i WHO. Tuberkulosen var erklært døende! Først i 1980-årene våknet WHO opp, og adopterte hele DOTS-strategien som sin. Gro Harlem Brundtland ble en drivkraft. Den internasjonale satsingen siden det har vært imponerende. StopTB ble lansert med Werner Christie som den første lederen. Global Fund to Fight AIDS, Tuberculosis and Malaria ble etablert og FNs Tusenårsmål satte søkelyset på fattigdomssykdommene. Norge har et av verdens aller laveste tuberkulosetall, og minimale resistensproblemer, men grenser til Russland med en svær tuberkolosebyrde og store multiresistensproblemer.
WHO-rapporten har mange tall og tabeller. Det er spennende for dem som driver med slikt til daglig, men det tar tid å finne gullkorn. Layouten er moderne og attraktiv, men får en lett til å tenke på reklame. Det er kanskje rapportens hovedproblem. Når WHO skal informere og propagandere på samme tid, blir man lett skeptisk til det man leser. Det blir ikke rom for problematisering, vurdering av strategien og kritiske blikk på data.
Hovedbudskapet er godt: Internasjonal finansiering til tuberkulosebekjempelse har bedret seg kraftig. Fattige regjeringer i de 22 landene som har mest tuberkulose betaler nå over 60 % av programkostnadene. Multiresistent tuberkulose er, i alle fall ikke på kort sikt, blitt det kjempeproblemet vi fryktet. Diagnose og behandling er blitt tilgjengelig for de fleste tuberkulosepasienter i verden. Og tallene tyder på at epidemien er på vei til å minske i styrke, unntatt i Afrika.
Det man kunne ønske at rapporten hadde sagt mer om, er følgende temaer: Kan vi stole på tallene fra verdens helseministre? Er milepælene (70 % deteksjonrate og 85 % gjennomført behandling) relevante på den måten at måloppnåelse gir reduksjon i spredningen? Hvordan kan vi få til samarbeid mellom hiv- og tuberkuloseprogrammer i praksis? Og, ikke minst, hvordan kan vi se effekten av kampen mot fattigdomssykdom nr.1 på folks levekår og tilgang til primærhelsetjeneste? Dette er selvsagt store forskningsoppgaver og ikke noe en rapport kan si noe sikkert om. Men med alle de globale tallene på bordet kunne WHO ha gjort mange spennende sammenstillinger som kunne brukes til hypotesedannelse, selvkritikk, nytenkning og aktivisme. Tallene er imidlertid der!
Rapporten finnes gratis tilgjengelig på WHOs hjemmesider.
