ML, Mintz
Disorders of the respiratory tract
Common challenges in primary care. 343 s, tab, ill. Totowa, NJ: Humana Press, 2006. Pris GBP 47
ISBN 1-58829-556-7
Dette er en samling oversiktsartikler om vanlige luftveissykdommer, beregnet på leger i førstelinjetjenesten. Forfatterne er tilknyttet det medisinske fakultet ved George Washington University, Washington D.C., og redaktøren Mathew L. Mintz er medforfatter i samtlige kapitler. Kapitlene følger en tiltalende mal. Først presenteres en lett gjenkjennelig kasuistikk, så kommer læringsmål, epidemiologi, patofysiologi, diagnostikk og behandling. Til slutt er det i de fleste et avsnitt kalt «Future directions», der uavklarte problemstillinger det bør forskes videre på omtales. Det er rikelig med referanser til relevante oversiktsartikler.
Flere av kapitlene er interessant lesning, for eksempel omtalen av vasomotorisk (ikke-allergisk) rhinitt, der ubalanse i det autonome nervesystem og hormonell påvirkning blir vektlagt. I noen skinner det litt for tydelig igjennom at forfatteren er organspesialist. De utfordringer allmennleger har når det gjelder utredning og behandling ved lettere eller uklare sykdomstilfeller får liten plass, mens utredning i sykehus blir grundig beskrevet. Ett eksempel: I kapitlet om lungeemboli blir en «prediction rule» for bruk i allmennpraksis verken beskrevet eller diskutert, men kun vist til i en referanse, mens sykehusbehandling med forskjellige typer heparin, embolektomier og annen trombolytisk behandling er viet stor plass.
Jeg savner ofte kjennskap til forfatternes faglig ståsted. Vi får vite hva de heter og akademisk tittel (som regel M.D.) – punktum. Flere av kapitlene skjemmes av gjentakelser, samme informasjonen kan gis opptil 3 – 4 ganger. For eksempel terpes det i kapitlet om heshet på at alle pasienter som har hatt dette symptomet i mer enn to uker, må henvises til spesialist. Det hadde vært bedre med forsøk på utdyping og nyansering som avspeiler den allmennmedisinske hverdag.
Mangel på nyanser er det også i kapitlet om astma hos barn. Det anbefales inhalasjonssteroider til dem som har astmasymptomer mer enn to ganger i uken – uavhengig av objektive funn og uten at graden av symptomer blir angitt. Det gis heller ikke råd om hvordan man skal trappe ned på behandlingen når symptomene avtar. Forskjellen mellom amerikansk og norsk praksis kommer tydeligst frem når det gjelder utredning av hoste. Dersom pneumoni kan mistenkes, anbefales røntgen thorax. Bruk av CRP-test blir ikke er nevnt, heller ikke i noen andre sammenhenger i boken.
Det er et krevende prosjekt å lage en omfattende og oppdatert lærebok som skal dekke alt når det gjelder luftveissykdommer i helsetjenestens førstelinje. Mitt inntrykk er at forfatterne fra George Washington University ikke har nok klinisk eller forskningsmessig erfaring fra primærhelsetjenesten til å kunne lykkes.
