Bente Bakken Rasmussens beskrivelse av virkeligheten ved et distriktspsykiatrisk senter hvor det mangler spesialister med diagnostisk og medisinskfaglig kompetanse, stemmer overens med fastlegenes vurderinger i flere undersøkelser (1, 2). Dette medfører at pasienten ikke får en hensiktsmessig diagnostisk utredning, noe som kan medføre mangelfullt tilpassede og unødvendig langvarige behandlingsforløp. Å henvise pasienten tilbake til fastlegen uten adekvat diagnostisk vurdering og behandling er i strid med pasientens rettigheter. Dessuten undergraves fastlegens rolle som pasientens medisinske koordinator og portvakt.
En tverrfaglig tilnærming er viktig i behandlingen av mennesker med psykiske lidelser. Høyskoleutdannede faggrupper som sosionomer, ergoterapeuter, vernepleier og psykiatriske sykepleiere trengs sammen med psykologspesialister og psykiatere for å tilby et helhetlig og tverrfaglig behandlingstilbud. For at dette behandlingstilbudet skal være effektivt og hensiktsmessig for den enkelt pasient, må det først være gjort en grundig diagnostisk utredning av personell med diagnostisk kompetanse, dvs. psykologspesialist eller psykiater, slik at det blir gjort en grundig vurdering av hvilken behandling som er hensiktsmessig. Legeforeningen har lenge vært opptatt av å øke rekrutteringen av leger til psykiatrien. Her må også arbeidsgiverne på banen med opprettelse av flere stillinger, tiltak for å gjøre arbeidsmengden håndterbar for den enkelte lege, muligheter for faglig videre- og etterutdanning og god veiledning av nye legekolleger.
Legeforeningen har også vært opptatt av å øke kvaliteten og effektiviteten i psykisk helsevern. I 2004 utga Legeforeningen en statusrapport om helsetjenester for mennesker med psykiske lidelser (3) og tok initiativ til å få gjennomført lokalt baserte, tverrfaglige gjennombruddsprosjekter ved psykiatriske poliklinikker over hele landet med det formål å få utviklet klarere krav til effektivitet og kvalitet.
Allmennleger og psykiatere må utvikle en bedre samhandling. Vi yter tjenester til den samme pasientpopulasjonen – det er fastlegens pasienter som henvises til annenlinjetjenesten, og som tar opp plass på ventelister og i behandlingsprogrammer. Dersom fastlegen kan ta et større ansvar for disse pasientene selv, med veiledning fra en psykiater, vil presset på psykiateren bli mindre. Dermed blir det en vinn-vinn-situasjon.
