Fedme er et økende problem i alle vestlige land. Økningen i kroppsvekt er så sterk at mange mener vi står overfor en global epidemi med store samfunnsmessige konsekvenser. WHO klassifiserer BMI ≥ 25 som overvekt og BMI ≥ 30 som fedme. Anslag viser at om lag 315 millioner, eller 5 % av verdens befolkning, har BMI ≥ 30 (1 ).
Det er klare sammenhenger mellom fedme og kroniske sykdommer (2 , 3 ). Ifølge WHO er fedme et av de viktigste helseproblemene i verden, og fedmerelaterte problemer som hjerte- og karsykdom, diabetes og andre endokrine lidelser, ulike kreftformer samt belastningslidelser står for 2 – 6 % av de totale helsekostnadene i industrialiserte land (4 ). Økningen i forekomst av fedme omfatter ikke bare industrialiserte vestlige land, men er også de siste årene blitt et økende problem i utviklingsland (5 ). Dette kan tyde på at fedmeepidemien er i ferd med å bli verdensomspennende.
Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet mener at Norge ligger bedre an med hensyn til overvekt enn mange andre europeiske land (6 ). Likevel har mer enn halvparten av den norske befolkningen et aktivitetsnivå som er lavere enn anbefalt (7 ). Det er derfor gode grunner til å undersøke om overvektsepidemien også har kommet til Norge. I denne artikkelen presenterer vi en litteraturstudie om forekomst og fordeling av fedme blant den voksne befolkningen i Norge.
Materiale og metode
Vi konsentrerer oss om studier som omfatter personer med BMI ≥ 30, fordi det er disse som har mangedoblet sykdomsrisiko (3 ). Vi søkte etter artikler i PubMed under søkeordene «obes*» og «prevalence», og fikk 19 233 treff. Vi begrenset søket til artikler fra de siste fem årene som omfattet voksne (19+) og som inneholdt søkeordene i tittelen eller i sammendraget. Vi konsentrerte oss kun om artikler med sammendrag og fikk da 1 962 treff. For å begrense søket ytterligere tok vi med søkeordet «BMI» som gav oss 759 treff. Vi leste sammendraget til artikler med aktuell tittel. Vi plusset på «Norway», «Sweden» og «Denmark» på søkeordene for å finne artikler fra disse landene. Vi valgte ut artikler fra prevalensstudier med relevans for vår problemstilling. Deretter brukte vi enkelte av referansene til disse artiklene til å finne nye artikler. For å finne flere artikler brukte vi også de samme søkeordene på engelsk og norsk i Yahoo, Kvasir og Google. Vi konsentrerte oss om skandinaviske artikler, men har også funnet studier for sammenlikning fra Storbritannia og USA. Alle artiklene vi støtter oss til, bruker WHOs definisjon på overvekt og fedme.
Vi har søkt etter befolkningsbaserte studier. Noen omfatter en by eller et fylke, mens andre tar for seg hele landet. Antall deltakere i undersøkelsene varierer fra noen hundre til flere tusen. Responsraten har stort sett vært over 50 % med unntak av et par enkeltundersøkelser. Undersøkelsene representerer stort sett tverrsnittsdata og utvalgene i de forskjellige studiene er ikke alltid sammenliknbare. De utenlandske studiene tar hovedsakelig for seg flere aldersgrupper enn de norske. De fleste norske studiene omfatter personer fra 30 år og oppover, med hovedtyngden i aldersgruppen 40 – 45 år. Til å belyse vår problemstilling har vi valgt studier av store befolkningsgrupper, publisert etter 1999.
Ut fra disse kriteriene endte vi opp med sju publikasjoner om norske forhold (6 , 8 – 13 ) (tab 1), sju artikler fra Europa (14 – 20 ) og tre artikler fra USA (21 – 23 ).
Tabell 1 Befolkningsstudier om prevalens av fedme i Norge etter 1999
Studie
Sted
Antall
Deltakerprosent
Aldersgruppe inkludert (år)
Folkehelseinstituttet (8)
Norge
40 – 44
TROFINN (9)
Troms, Finnmark
9 441
5 660
57
55
30 – 75
Helseundersøkelse i Hedmark (10)
Hedmark
11 226
Menn 52,9
Kvinner 60,3
30 – 75
Helseundersøkelse i Oppland (11)
Oppland
11 046
Menn 50,6
Kvinner 60,4
30 – 75
HUBRO (12)
Oslo
41 353
46
30 – 75
40-åringsundersøkelser (13)
Buskerud, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland
1994 – 96: 47 411
1997 – 99: 43 667
Menn 55,1
Kvinner 66,0
40 – 42
HUNT (6)
Nord-Trøndelag
1984: 74 977
1995: 73 699
66 – 72
69
20+
Resultater
Figur 1 viser aldersvariasjoner i forekomst av fedme hos henholdsvis kvinner og menn i de norske studiene som vi har inkludert.
Aldersvariasjoner i forekomst av fedme (BMI > 30 kg/m²) hos norske kvinner og menn, angitt i prosent av deltakerne
Tall fra 2000 – 03 viser at andelen med BMI ≥ 30 var 11 – 29 % (median 19,5 %) for menn og 9 – 38 % (median 20 %) for kvinner. Forekomsten av fedme var høyest i Finmark og lavest i Oslo for begge kjønn. Det er ingen nevneverdige forskjeller mellom kjønnene i de yngre aldersgruppene, mens det i de eldre aldersgruppene er større forekomst av fedme blant kvinnene. Blant menn har 60-åringene høyest forekomst av fedme i samtlige studier. Blant kvinner har 60-åringene og 75-åringene høyest forekomst av fedme i samtlige studier.
Figur 2 viser forandringer i forekomst av fedme over tid for 40 – 45-åringer. Sammenlikning av resultatene fra de ulike studiene gir inntrykk av at forekomsten av fedme har økt jevnt for norske menn fra 1965 – 69 og frem til i dag. Den tilsvarende kurven for kvinner ser annerledes ut. Forekomsten av fedme gikk ned fra 1965 – 69 til 1984, før den igjen steg jevnt frem til 2000 – 03. Tall fra 1984 viser at forekomsten av fedme for 40 – 45-åringer var 8 % for menn og 9 % for kvinner (6 ). De nyeste tallene fra 2000 – 03 viser at forekomsten er 18,5 % for menn, og 16 % for kvinner (medianverdier).
Forekomst av fedme over tid for norske 40 – 45-åringer. HUBRO – en undersøkelse fra Oslo; FHI = Folkehelseinstituttet; Tverdal, menn – data fra Tverdal (13 )
Diskusjon
Metodisk kvalitet
En styrke ved de norske undersøkelsene er at alle så nær som en bygger på standardisert måling av vekt og høyde. Ved selvrapportert vekt og høyde har det vist seg at deltakerne ofte underestimerer eller overestimerer sin egen vekt eller høyde (24 ). I den eneste norske studien som brukte selvrapportert høyde og vekt (25 ), ser man også de laveste tallene på forekomst av fedme.
Deltakelsesprosenten er stort sett akseptabel (50 – 72 %), med unntak av HUBRO-undersøkelsen fra Oslo (46 %) 12. Blant studiene som bygger på standardiserte målinger, har denne studien den laveste forekomsten av fedme. Det er vanskelig å vite hvor representative disse tallene er.
Man kan ikke si så mye om overvekt hos yngre personer fordi det ikke er gjort noe omfattende undersøkelser av disse aldersgruppene i Norge. Tromsø-studien fra 1994/95 viser imidlertid at andelen med BMI ≥ 30 i aldersgruppen 15 – 29 år var henholdsvis 6 % for kvinner og 10 % for menn (medianverdier) (26 ). De utenlandske studiene tar for seg personer fra 16 års eller fra 20 års alder.
De fleste studiene i Norge omfatter bare et fylke eller en by. Befolkningen i Norge er imidlertid svært homogen, og man kan i stor grad se på disse som befolkningsstudier med overførbarhet til resten av landet. Blant våre studier ser det ut til at forskjellene er størst mellom Finnmark (9 ) og Oslo (12 ). Denne tendensen samsvarer med resultater fra tidligere studier om geografi og helseforskjeller i Norge, der det i de nordligste fylkene og særlig Finnmark, over tid er vist høy dødelighet og forekomst av hjertesykdom (27 ). Resultatet for Oslo må imidlertid tolkes med forsiktighet på grunn av lav deltakelsesprosent.
Er fedmeepidemien kommet til Norge?
En epidemi betyr økt hyppighet og forekomst av sykdommer eller økt hyppighet av dødsfall blant grupper av mennesker innenfor et begrenset eller definert tidsrom (28 ). For å konkludere med at fedmeepidemien er kommet til Norge, må vi kunne svare bekreftende på følgende spørsmål: Er prevalensen av fedme som vi har beskrevet, økende i den norske befolkning? Har den oppstått i løpet av de siste årene? Spørsmålet kan belyses ytterligere ved å sammenlikne forholdene i Norge med forholdene i andre land.
Ut fra våre estimater av medianverdier fra ulike befolkningsundersøkelser er en av fem nordmenn fete. Så høye tall har vi ikke sett her til lands tidligere. Forekomsten av fedme var tilnærmet uendret for 40 – 45-åringene fra 1960-årene frem til 80-årene, men har mer enn doblet seg de siste 20 årene.
De skandinaviske landene er forholdsvis like når det gjelder levesett og ressurser. Alle landene er rike, har et godt utbygd helse- og skolevesen, og selv om kostvanene varierer noe, er det nordisk enighet om ernæringspolitikken (29 ). I studier av den svenske og danske befolkningen er prevalensen av fedme 10 – 12 % blant kvinner og menn (medianverdier) (14 – 19 ). Mulige feilkilder, som at enkelte av studiene er fra midten av 1990-årene, og at flere av studiene bruker selvmålt vekt og høyde, gjør at sammenlikningene må tolkes med forsiktighet. Tilsvarende studier i Storbritannia viser en betraktelig høyere andel fedme, 23 – 25 % for begge kjønn (20 ). Korrigerer vi for inkludering av aldersgruppen 16 – 30 år, indikerer dette at forekomsten av fedme i den danske og den svenske befolkning ligger på nivå med den i Norge, mens i Storbritannia ligger forekomsten betraktelig høyere.
USA har verdens høyeste forekomst av fedme, det dreier seg om ca. 30 % av befolkningen (21 , 22 , 30 ). Hvis prevalensen av fedme blant 40 – 45-åringer i Norge fortsetter å øke på samme måte som fra slutten av 1980-årene og frem til nå, vil vi nå amerikanske tilstander i 2026 (basert på lineær regresjon på dataene fra figur 2). Vårt datagrunnlag gir imidlertid ikke mulighet for å differensiere mellom ulike nivåer av fedme. Om andelen av personer med BMI > 30 er lik i to ulike land, er det dermed ikke gitt at fedmepopulasjonen er homogen og sammenliknbar.
Vi får stadig mer informasjon om skadevirkninger av fedme. Fedme blir sett på som en av de store folkesykdommene, og forskning på fedmeutviklingen og oppfordring til fysisk aktivitet i befolkningen er to viktige satsingsområder for Helsedepartementet (31 ). Datagrunnlaget i Norge er begrenset når det gjelder kartlegging av fedme i forhold til utdanning og sosial status. Men data fra en studie fra åtte norske fylker i 1990-årene, viste at fedmeandelen økte i alle utdanningsgrupper over en treårsperiode, selv om det var en klar negativ sammenheng mellom fedme og lengde på utdanning (32 ). Forekomsten av fedme er høyere nå enn tidligere i alle samfunnslag, i alle aldersgrupper og i alle deler av landet. Våre tall gir sterke indikasjoner på at fedmeepidemien er kommet til Norge.
Konsekvenser for folkehelsen – forebygging og forskning
Bruker vi medianverdiene for fedme som vi har presentert tidligere, vil en fastlege med 1 200 personer på listen ha 240 pasienter med BMI ≥ 30 i dag, mot 120 i 1984 (6 ). Det er viktig for folkehelsen å utvikle hensiktsmessige og effektive strategier for forebygging. Folkehelsearbeid for vektreduksjon må ta utgangspunkt i vitenskapelig kunnskap om forholdet mellom vekt og helse og realistiske strategier for vektreduksjon. Normalvekt er ikke nødvendigvis det samme som optimal vekt for best mulig helse (33 ). Elvbakken viser for eksempel hvordan kulturelle verdier knyttet til kjønn og alder har hatt vesentlig betydning for medisinske oppfatninger om idealvekt (34 ).
Vektreduksjon er ikke alltid gjennomførbart, og kostholdsendring er ikke nødvendigvis den viktigste eller mest effektive strategi mot overvekt (35 , 36 ). Ved behandling av fedme er det få studier av behandlingsopplegg som kan dokumentere langsiktige, positive helsemessige virkninger (37 ). Forskning viser at sykdomsrisiko forbundet med overvekt er betydelig redusert hos personer som til tross for overvekt er i god fysisk form (38 ). Den viktigste behandlingen blir derfor kanskje å tilrettelegge for fysisk aktivitet. Danske data tyder på at forebygging særlig må rettes mot de yngste aldersklassene, og at årsaksforskning bør konsentrere seg om påvirkninger på gravide og småbarn (39 , 40 ).
Vår gjennomgang viser at de norske studiene ikke gir et fullstendig bilde av forekomsten av fedme blant voksne i Norge. Særlig mangler vi tidsseriedata fra sammenliknbare populasjoner som kan gi mer robuste prediksjoner om utviklingen i fremtiden, særlig siden få av de foreliggende studier har inkludert aldersgruppen 18 – 30 år. Vi mener det er behov for forløpsstudier som kartlegger forekomsten og risikofaktorer på bredere basis.
