Foto © Nic Bothma, Corbis/SCANPIX
I dette nummeret av Tidsskriftet starter temaserien om rehabilitering, som direkte oversatt betyr evnen til å gjenvinne tapt funksjon eller tapt verdighet (1). Det handler blant annet om å ville, og avhengig av hverandre har mange av seriens bidragsytere understreket betydningen av å motivere og støtte pasienten i bestrebelsene etter å vinne over mest mulig av funksjonstapet.
Hva har skjedd denne mannen? Han tråkket nok på en landmine, tenker de fleste. Og sparker han ballen i frustrasjon eller glede med sitt gjenværende bein, der han balanserer på krykkene? Forhåpentligvis er det i glede og som uttrykk for noe positivt og optimistisk – tross elendigheten. Et ungt menneske er betydelig og varig skadd.
Selv uten krig og landminer opplever vi også akutte og voldsomme situasjoner som får alvorlige, langvarige helsefølger. Da er det for det første betryggende å vite at velferdsstaten omfatter lover og ordninger med formål å få pasienten på beina igjen, bokstavelig talt. Samtidig er det interessant å observere den gjennomgående forståelsen for at rehabiliteringsprosessen er tid- og personellkrevende, at den krever spesialkompetanse og samhandling innen og mellom nivåene og at den vil lykkes best om den forankres i pasientens nærhet og hjemmemiljø.
I Norge er sørge for-ansvaret plassert i kommunehelsetjenesten, som bl.a. skal utarbeide individuelle rehabiliteringsplaner tilpasset den enkeltes behov. Ingstad og Eide påpeker også at lokalsamfunnsbasert rehabilitering er den beste måten å organisere og drive prosessen på i land med langt dårligere forutsetninger enn hos oss (2).
