Espen Benjaminsen & Rolf Salvesen beskriver en pasient med nevrologiske utfall og urinblæreforstyrrelse. Fullført diagnostikk ga diagnosen L5/S1-prolaps og cauda equina-syndrom. Kirurgisk behandling som øyeblikkelig hjelp medførte at de nevrologiske utfallene og blæreforstyrrelsen gikk tilbake.
Øyeblikkelig hjelp-medisin gir ikke legen den samme mulighet for oversikt og korreksjon som planlagt, ikke-akutt medisin. Primærlegens grad av presisjon i anamnese og klinisk undersøkelse forplanter seg til alle videre ledd.
Arbeidsbelastningen i en vaktsituasjon kan begrense årvåkenheten. Få norske sykehus har tilnærmet komplett akuttdiagnostisk tilbud på vakttid. Likevel er det mulig gjennom en geografisk vidstrakt behandlingskjede å gi optimal behandling ved akutt nevrologisk urinblære- og analsfinkterforstyrrelse.
Benjaminsen & Salvesen anfører at «de beskrevne symptomene var såpass diffuse og lite dramatiske at man anbefalte å se det an». De som var i situasjonen, kjenner premissene best. Den kliniske informasjonen ga imidlertid mistanke om nevrologisk blæreforstyrrelse. Dermed forelå et behov for umiddelbar diagnostisk avklaring.
Varig inkontinens (urinblære, anus) er sosialt og yrkesmessig invalidiserende og den medisinske invaliditetsgraden er høy (1). Utredning med sikte på behandling som forhindrer at tilstanden blir varig, må ha høy prioritet – like høy som ved andre tilstander der følgen av forsinkelse kan være alvorlig. Når det gjelder forsinkelse i diagnostikk og mulig nødvendig kirurgisk behandling, teller hver time om natten like mye som en dagtime.
MR av lumbosakralcolumna gir adekvat avklaring av mulig prolaps, tumor, stenose eller blødning før eventuell operasjon (2). Ved sykehus som ikke har tilgjengelig MR-diagnostikk på innleggelsestidspunktet, må umiddelbar henvisning til sykehus med MR vurderes. CT-myelografi kan være et alternativ, men tilbys på vakttid stort sett der en også kan få akutt MR-diagnostikk.
Med tanke på akutt prolapskirurgi for å oppheve nevrologiske utfall, er det gode holdepunkter for at timene teller (2, 3), selv om litteraturen ikke er entydig på dette punktet (4). Enkelte opererte får varige blæreforstyrrelser og andre utfall (5). Ved uklare anamnestiske og kliniske opplysninger, eller når selv presise opplysninger ikke gir diagnostisk klarhet, må vakthavende sykehuslege ved øyeblikkelig hjelp-henvendelse ta initiativet til videre avklaring.
Lokal- og sentralsykehusets rolle blir ut fra dette ikke mindre viktig. Presis anamnese og klinisk undersøkelse er grunnlaget for den videre prosessen. En klinisk helhetsvurdering kan i noen tilfeller begrunne tilbakeholdenhet med diagnostikk i full skala. Døgnkontinuerlig definitiv diagnostikk og eventuell kirurgisk behandling av nevrogen blære- og analsfinkterforstyrrelse skjer i sykehus med nevrokirurgisk tjeneste.
