Nicolaysen, M.
Svein og rotta på lab’en
126, ill. Oslo: Aschehoug, 2006. Pris NOK 229
ISBN 82-03-242657-5
Marit Nicolaysens historier om Svein og rotta Halvorsen har gjort suksess både i bokform og på kino. Den siste boken i rekken har fått tittelen Svein og rotta på lab’en, og handlingen er lagt til et forskningssenter hvor Svein og vennene skal skrive skoleoppgave om dyreforsøk. Ikke overraskende oppstår det komplikasjoner når Svein tar med seg Halvorsen på ekskursjonen.
En gutt, hans personifiserte kjæledyr og et laboratorium som driver dyreforsøk gir i seg selv velkjente assosiasjoner. Barnelitteraturen og filmindustrien er fylt til randen av historier om snille dyr som må befris fra slemme mennesker, og man kunne frykte nok en stereotyp fremstilling av forskerrollen. Som voksen og forsker er jeg derimot både inhabil og langt fra målgruppen som skal bedømme denne boken. Oppdraget som anmelder ble derfor raskt outsourcet til husets 11-åring. Edvard, som hadde lest et par Svein og rotta-bøker før, tok oppdraget, og etter overraskende kort tid kom dommen: «Denne boken var veldig bra, Pappa!» «Var forskerne slemme?» spurte jeg kontant, fremdeles skeptisk på vegne av profesjonen. «Nei, egentlig ikke, de var mest greie.» Lett beskjemmet over egen forutinntatthet ble det dermed klart at denne boken måtte leses.
Marit Nicolaysen veksler mellom surrealistiske fantasier og nøktern realisme. Det er mye å le av, og jeg antar at det først og fremst er her forfatteren treffer sitt publikum. Men hun byr på langt mer enn underholdning. Jeg lot meg spesielt fascinere av hvordan Nicolaysen evner å kommunisere grunnleggende forskningsetikk på en enkel og morsom, men samtidig nyansert måte. Det er Svein selv som utforsker problemstillingene omkring dyreforsøk, og oppdagelsene relateres tilbake til hans egne referanserammer. James Bond, rotta til kameraten Dan, er nemlig blitt syk. Den er allerede over sin forventede levealder, og en eventuell behandling, utviklet ved utallige dyreforsøk, vil koste mer enn prisen av en ny rotte. Gjennom en morsom, spennende og varm historie får ungene dermed innsikt i noen av medisinens og forskningens vanskeligste dilemmaer.
Noen vil sikkert mislike boken fordi den ikke tar avstand fra dyreforsøk. På den annen side gir den heller ikke noen uforbeholden tilslutning. Hovedpoenget for meg er at den skaper engasjement og ettertanke omkring et vanskelig tema. Svein og rotta på lab’en er et aldri så lite mesterverk og bør bli pensumlitteratur for alle som driver forskningsformidling.
