Engelsrud, G.
Hva er kropp
154 s, tab, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2006. Pris NOK 149
ISBN 82-15-00785-6
Universitetsforlaget presenterer i en serie kalt Hva er … korte tekster skrevet av fagpersoner. Disse skal introdusere leserne – som kan være hvem som helst – i hva noe er. Dette «noe» kan være et kunnskapsfelt, et fag, et redskap, en institusjon, en ideologi, en religion, en sosial praksis, en struktur eller et fenomen.
Et slikt «noe» er menneskekroppen. Allerede i utgangspunktet sprenger den som objekt omtaleformens rammer, så elastiske de enn måtte være tenkt. Følgelig er enten spørsmålet i tittelen forfeilet fordi kroppen er for mye ulikt, eller svarene blir feil fordi de uansett ikke kan gi et uttømmende bilde av hva kroppen er, kan betraktes som eller kan antas å være.
Hva som er kropp eller hva kroppen er, det kommer nemlig an på. Det belegger bokens forfatter fra sin personlige og faglige kunnskap om kroppen fra idrett, dans og fysioterapi (men overraskende lite om dette). Med de tre erfaringsfeltene som grunnlag drøfter hun hvordan kroppen er blitt formet av historie og verdenssyn, av vitenskapsteori og tidsånd, av mote og marked, av fag og frykt. Disse og flere aspekter forankres i en betimelig kritikk av det dualistiske språket om kroppen som uttrykk for det tradisjonelle synet på menneske som delt: kroppen som materie og sjelen/det mentale som ikke-materie.
Forfatteren kontrasterer den objektgjorte, materielle, biologiske kroppen som fremtrådte i opplysningstiden – og de derav utviklede vitenskapsidealer – med den levde kroppen som ble den fenomenologiske filosofiens hovedanliggende, her representert med en av dens sentrale tenkere, den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty (1908 – 61). Forfatteren karakteriserer sin egen erkjennelsesteoretiske posisjon som hjemmehørende i den sistnevnte forståelsen. Og hun definerer derfor bokens sentrale perspektiv som følger: «kroppen har mening og erfaring som sitt ypperste kjennetegn.»
Siden en kropp ikke kan konstituere sosiokulturell mening og betydningen av erfaring, burde forfatteren ha insistert på å skifte bokens tittel. Når kropp, som hun sier, er noe et menneske både er og har, samtidig, alltid, bør spørsmålet i bokens tittel reformuleres: Hva og hvem er kropp? For uansett om hun i det videre snakker om den kirurgisk manipulerte, treningstrimmede, fete, anorektiske, lystfulle, tyngede, overstimulerte eller utnyttede (om enn ikke utbyttede) kroppen, er en kropp alltid en person. Og personer kan ikke reduseres til kropper.
Forfatteren motsier sin egen teoretiske posisjon når hun f.eks. skriver: «Når man føler seg invadert, vil kroppen ytre seg, ved å snu seg vekk, søke et annet sted med blikket, trekke seg, holde pusten osv.» Men «man» er et vesen med kognitiv kapasitet, med evnen til å snakke og tenke og til å tenke over at han/hun kan snakke og tenke. Det er en person som er sosialisert inn i bestemte tankemønstre og forestillingsverdener som bl.a. ytrer seg i kroppslige vaner og i væremåter. Det er ikke kroppen, men personen som føler seg invadert og som reagerer med hele seg, bl.a. ved å snu seg vekk.
Den dualistiske tenkingen og det delende språket bør fortest mulig forlates, særlig i medisinen, for at faget skal kunne begripe og begrepsfeste den levde kroppen som ethvert menneske både er og har.
