Kringlen, E
Finset, A.
Den kliniske samtalen
Kommunikasjon og pasientbehandling. 283 s, tab. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2006. Pris NOK 375
ISBN 82-05-35297-6
I løpet av tiden som er gått siden denne boken kom ut første gang, er klinisk kommunikasjon blitt et prioritert læringsemne ved alle norske medisinske læresteder. Forløperen kom i 1986, den ble utvidet og omarbeidet i 1999 og nå foreligger andre utgave av revidert versjon.
Den presenteres som en lærebok i klinisk kommunikasjon beregnet for medisinstudenter, leger og andre yrkesgrupper som behandler pasienter. Teksten starter med en gjennomgang av konsultasjonen: det å kartlegge pasientens problem, ivareta lege-pasient-forholdet, gi informasjon og behandling. Deretter følger kapitler om sykdomsatferd, placebo og om behandlingsforholdets irrasjonalitet, før forfatterne avslutter med omtale av spesielle situasjoner, spesielle pasienter og spesielle utfordringer i sykehus.
Gjennomgangen av konsultasjonen er omfattende, og det blir brukt illustrerende eksempler. Men etter mitt syn er valget av teoretiske modeller for å drøfte konsultasjonen ikke like vellykket. Det fins i dag modeller som også legger vekt på pedagogisk fremstilling, og jeg kan ikke se at inndelingen og presentasjonen av stoffet som er gjort her representerer en forbedring.
Forfatternes bakgrunn fra psykiatri og psykologi blir en styrke i omtalen av lege-pasient-forholdet og de irrasjonelle delene av dette forholdet.
Teksten har omfattende referanser til forskning. Her finner man omtale av mange arbeider som man kan ha hørt om, men ikke fått presentert på samme måte. Slik sett er dette en historisk kilde for en som interesserer seg for klinisk kommunikasjon. En kikk på litteraturlisten er likevel ikke beroligende tatt i betraktning at dette er en ny utgave. 90 % av referansene er eldre enn ti år. Under lesingen blir jeg derfor noe urolig for utvelgelse og oppdatering av kunnskapen.
Det virker som om tiden har løpt fra noen emnepresentasjoner. Kartlegging av sykehistorien presenteres på en måte som bringer tankene til aldersstegne anamneseskjemaer fra psykiatriske sykehus. I flere eksempler er kommunikasjonspoengene gode, men de klinisk-terapeutiske valgene utdatert. Koronar bypassoperasjon blir omtalt som ikke-livsforlengende behandling, uten å problematisere bakgrunn og kildebruk. Omtalen av de mange spesielle pasientgruppene blir summarisk: faktaopplysninger, som ikke alltid er oppdatert, presenteres sammen med informasjon om kommunikasjonsutfordringer.
Tillit og empati omtales uten at det refereres til tenking eller filosofi som kan sette kommunikasjonsteknikk inn i en større ramme.
Alt i alt er dette en ny utgave av en tradisjonsrik bok som har mye interessant stoff, men som ville ha blitt bedre om revisjonen hadde vært mer omfattende. Spesielt interesserte leger vil finne tankevekkende stoff, men jeg syns det finnes bedre lærebøker i klinisk kommunikasjon for medisinstudenter.
