Rostrup, M.
Felt
Ti år med Leger Uten Grenser. 244 s, ill. Oslo: Cappelen, 2006. Pris NOK 349
ISBN 978-82-02-26596-0
Dette er en bok for alle som har gitt penger til internasjonalt humanitært arbeid, og for alle som kunne tenke seg å gjøre det.
Forfatteren hadde sitt første feltoppdrag for Leger Uten Grenser i 1996. Siden er det blitt mange. Fra 2000 – 04 var han internasjonal president i Médicins Sans Frontières (MSF). Boken er en beretning om opplevelser, tanker og erfaringer gjennom ti svært aktive år i organisasjonen. Men først og fremst er boken et kraftig debattinnlegg om humanitær hjelp, hvor både de andre store hjelpeorganisasjonene, FN-systemet og ulike myndigheter får så hatten passer.
Boken har 15 korte kapitler. Hvert kapittel starter med en personlig beskrivelse av et feltoppdrag et sted i verden. Forfatteren skriver godt, og vi får del i frustrasjon og desillusjon, frykt, oppgitthet og utmattelse, men også i den dype personlige tilfredsstillelsen i å se at det faktisk nytter. Nødhjelpsarbeid er vanskelig, og vi får høre om de indre spenningene i MSF. Han setter oss inn i den politiske bakgrunnen for nødssituasjonen, og han setter situasjonen inn i et større bilde. Han viser gang på gang med konkrete eksempler hvordan begrepet «humanitært arbeid» i dag blir misbrukt og manipulert både av myndigheter og hjelpeorganisasjoner med dobbelt agenda.
Forfatterens hovedpoeng er at humanitær hjelp skal være strengt upartisk og utelukkende gis basert på behov, uten noen form for diskriminering. Politikerne har i dag stjålet det humanitære. Humanitært arbeid blir nå brukt som politisk virkemiddel, endog som krigsstrategi. De andre store hjelpeorganisasjonene ser seg vel tjent med dette, fordi det sikrer dem store statlige midler. Dersom ikke denne utviklingen blir snudd, vil hele fremtiden til uavhengig humanitært arbeid være i fare.
Bokens styrke som debattinnlegg er den grundige dokumentasjonen. Forfatteren er også uredd. Han bryter gang på gang det gamle prinsippet om at hjelpeorganisasjonene ikke skal kritisere hverandre. Han tør å rope at keiseren ikke har klær.
Anbefales før neste TV-aksjon.
