Lavik, NJ
Sveaass, N.
Politisk psykologi
430 s. Oslo: Pax forlag, 2005. Pris NOK 368
ISBN 82-530-2755-9
Boken åpner med en bred drøfting av faget «politisk psykologi», definert som «studiet av interaksjonen mellom psykologiske og politiske fenomener», som igjen er en «tverrfaglig møteplass» for stort sett alle fag utenom naturvitenskapene. Del I omhandler også forskningen knyttet til Den autoritære personlighet og til «group think»-modellen som ville forklare Kennedys håndtering av Cuba-krisen og Carters problemer i Iran-Contras-skandalen. Vi får bl.a.kjappe glimt at betydningen av psykiske problemer hos politiske ledere. Analyser av Stalin, Saddam Hussein og Hitler er tatt med, og Kjell Magne Bondeviks sykdom er vist til som et godt eksempel på hvordan det er mulig for demokratiske ledere å tre tilbake uten å miste ansikt, når sykdom melder seg.
I Del II ser forfatteren på betydningen av menneskerettighetene som nødvendig etisk grunnlag for psykologene for å «fremme det godes formål». Menneskerettighetene styrker den profesjonsetiske holdningen innen disiplinene ved valg av temaer for forskningen, samtidig med at respekten for klientens integritet blir understreket.
I kapitlet «Politisk misbruk av psykologi og psykiatri» trekkes tvilen tydelig frem om hvordan slik kunnskap kan misbrukes, eller bli undertykket. Her kjenner vi igjen sider fra Nils Laviks analyse av nazistenes bruk av hans fag og de alvorlige feilgrep som ble gjennomført i disiplinens navn. I alle repressive regimer kan psykologi misbrukes, både som tilsiktet feil diagnose, eller som brutalt virkemiddel mot opposisjonelle. Eksemplene er fra Kina, Sovjet og Afrika og illustrere derfor den internasjonale bredden av slike overgrep.
Del III byr på den mest dramatiske lesingen, og der blir kanskje de største utfordringene i vår tid tatt opp. Krigen er grusom for alle. Tett knyttet til selve de logistiske ødeleggelsene ligger en serie handlinger som følger i krigens fotspor. Etter å ha drøftet mange sider ved «krigens psykologi» og siden gått inn i de psykologiske mekanismene bak moderne terrorisme, behandler forfatterne to temaer som i dag er mye fremme i det offentlige rom: folkemordet og torturen. En bred omtale av folkemordene blir dokumentert statistisk, men det skorter kanskje litt på forklaringen av hvorfor de skjer og konsekvensene etterpå. «Torturkapitlet» er en mørk, men god analyse av hvordan systematisk nedbrytning av menneskeverdet har foregått og foregår i vår tid. Det er ikke uten grunn at forfatterne kaller tortur for «grusomhetens våpen», og de skildrer i detalj gjennomføringen av det psykiske og fysiske sammenbruddet som blir påført de hjelpeløse fangene.
Del IV om overgang og forsoning, er et nytt og sentralt problemområde jeg ikke var klar over at psykologer var opptatt av. I dette feltet – det som vi i mitt fag kaller «transitional justice» – vil også forfatterne vise at psykologien må «ha en langt mer fremtreden plass i planleggingen og gjennomføringen av overgangs og oppgjørsprosesser». Vi får en kort innføring i hva slike prosesser består i og hvordan de har vært organisert i mange historiske faser i verden siden den annen verdenskrig. Sannhetskommisjoner, menneskerettstribunaler og rettsoppgjør har alle som formål å «gjøre opp, samtidig som man ser fremover». Her kan, ifølge forfatterne, «psykologiske tiltak bli en del av gjenoppbyggingsstrategien».
Hensikten med å referere noe av innholdet i denne boken har vært å gi leserne stimulans til å se videre ut fra sine daglige gjøremål til det store spørsmål i verden i dag. Jeg har ønsket å formidle respekten for betydningen av at menneskerettighetene først får allmenn gyldighet når de deles av de svært mange: politiske ledere og folk flest. Når vi virkelig får blikket opp for «den skitne virkeligheten», som de to forfatterne skildrer, trer bildet av uretten og den ubegripelige ondskapen skarpt frem. I det fredelige Norge møter vi flyktninger som bærer sporene etter terror og tortur på kroppen og i sinnet. De er her nå, og minner oss om hva som også skjedde her i landet for over 60 år siden.
Dette er derfor en bok som kan og bør leses av mange. Den mangler kanskje et tydeligere teoretisk fagperspektiv, men dersom det hadde blitt tillagg stor vekt, ville det allmenne budskapet ikke blitt så klart.
