Lærum, OD.
I ulveskinnspels
Legens historie i tre slektsledd. 224 s, ill. Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006. Pris NOK 268
ISBN 82-419-0430-4
Kan det være nødvendig med enda en nostalgisk bok om «Gammeldoktoren»? «Ja, absolutt,» mener denne anmelder etter å ha lest professoren, patologen, medisinhistorikeren og moromannen Ole Didrik Lærums respektfulle nedtegnelser om sine legeforfedre i tre generasjoner.
Det dreier seg om er en kronologisk fremstilling av liv og arbeidsforhold for leger i Distrikts-Norge fra 1860 og frem til vår tid. Fremstillingen er spekket med faktiske opplysninger, anekdoter og nøyaktige personalhistoriske data omkring student- og legerollen, arbeidsforhold og legens plass i lokalmiljøet – både som fagmann, kulturpersonlighet og politiker. Dette er en bok om og for leger og gir betydelig anledning til ettertanke.
Lærum beretter om leger som til tross for små diagnostiske og behandlingsmessige muligheter gjorde en innsats for sine pasienter som både de og samfunnet satte pris på. Dette er leger som hadde tid og evne til å lytte til sine pasienter og ikke satt med ryggen til og skrev på datamaskin i noen få tilmålte minutter. Her fortelles om leger som visste at pasienten og hans problemer var viktigst – før DRG, ventelistegarantier og lønnsomhet ble helsevesenets sentrale begreper. Her står legen alene med sin tvil og følelse av ikke å strekke til, men han må likevel handle etter beste skjønn. Dette er en tid før juristeriet inntok førerplassen og innleggelsesbrev i sykehus ser ut som baksiden av en renseriregning: Alt skjer på eget ansvar og du må være glad til at du får tilbake knapphullene.
Det fortelles også om en annen type pasienter: Man søkte legen for alvorlige helseproblemer og ikke som nå ved den minste antydning til minsket velvære. Med moderne ord: Datidens etterspørsel etter helsetjenester oversteg knapt de små ressursene – noe som i dag er helt annerledes.
I et innsiktsfullt siste kapittel, «Attersyn», summerer Lærum sine refleksjoner over dagens legerolle og den han kjenner fra studiene av sin far, farfar og oldefar. Han poengterer at hele legens familie i den tid tok del i arbeidet. Barna tok også tidlig sin del, noe han bruker som forklaring på fenomenet «legedynastier». Han illustrerer dette fenomenet med eksempler fra den klassiske medisin (men nevner ikke våre egne veldokumenterte i sagalitteraturen). Det finnes også en utmerket litteratur- og kildeoversikt samt en nyttig henvisning til navn som forekommer i boken. Dette siste gjør den svært nyttig som kilde for andre medisin- og personalhistorikere.
For en hobbymedisinhistoriker er denne boken en juvel, men alle leger vil finne den interessant fordi den maner til ettertanke omkring legerollens endring, hva den har tapt og ikke minst hvorfor.
