Chambers, R
Wakley, G
Blenkinsopp, A.
Supporting self care in primary care
250 s, tab, ill. Oxon: Radcliffe, 2006. Pris GBP 25
ISBN 1-84619-070-3
Brukermedvirkning i helsetjenesten innebærer utfordringer. Det er villet og ønsket av de fleste pasienter, og i noen grad lovfestet. Et viktig element i brukerinvolveringen er å fremme pasientenes egenomsorg. Dette handler om å medvirke til at de får nok kunnskap, trygghet og selvfølelse til selv å vurdere og igangsette relevante og nødvendige tiltak relatert til egen helse. Man skyver ikke ansvaret over på pasienten, men overfører ansvar og kompetanse. Det må skje i åpenhet og krever aktiv samhandling mellom pasient og helsetjeneste. En kultur rundt egenomsorg og brukermedvirkning må bygges opp. Som klinikere vet vi at dette er en viktig del av pasientarbeidet, men også at det er vanskelig å få til i praksis. En hovedårsak til dette er at brukermedvirkningen til nå har bestått av mange fagre ord, men få forslag til konkret handling. Denne boken kan bli et viktig bidrag til å snu denne trenden.
Den er tredelt. Først er det en teoridel som omhandler hva man vet om pasientenes ønsker om brukermedvirkning og helsearbeidernes frykt og engstelse for å gi fra seg innflytelse og makt til andre, deriblant pasienter og andre helsearbeidere. Videre tar den for seg behovet for teamarbeid og hvordan man skal utvikle en trygg praksiskultur som fremmer pasientmedvirkning. De kliniske eksemplene i del to omhandler halsinfeksjoner, ryggsmerter og astma. Disse eksemplene er relatert til bruk av ulike verktøy, som er beskrevet i del tre. Dette er en metodesamling bestående av 21 ulike redskaper til å evaluere og utvikle egenomsorg i praksis. Flere er tuftet på innhenting av pasientinformasjon, for andre er det lagt vekt på hvordan man skal styrke pasientens kompetanse når det gjelder egenomsorg samt styrking av legens mestring av veiledning og støtte til pasientene. De 21 verktøyene er konkret og godt beskrevet, og mange bør kunne overføres til norske forhold etter noe bearbeiding.
Boken er praktisk rettet. To av forfatterne er erfarne allmennpraktikere, og viktige institusjoner som Royal College of General Practitioners, Royal College of Nursing og Staffordshire University står bak utgivelsen. Den er ikke først og fremst rettet mot enkeltleger, den egner seg best til bruk i grupper, det være seg en gruppepraksis eller tverrfaglige grupper i primærhelsetjenesten. Den burde også kunne være et godt grunnlag for faglig aktivitet i videre- og etterutdanningsgrupper i norsk allmennmedisin.
Den uttrykte målsettingen er ikke bare å styrke pasienten, men også å redusere arbeidsmengden for fastlegen. Ved at legen medvirker til at pasienten i større grad selv håndterer forebyggende arbeid, tar ansvar for mindre alvorlige plager og en større del av omsorgen ved kroniske sykdommer, er postulatet at arbeidsmengden vil avta. Hvis det er tilfellet, bør dette være inspirerende lesning og motivasjon for en hardtarbeidende kliniker.
