Vi må bare beklage at våre artikler om kronisk hjertesvikt har virket «urovekkende» og skapt «uro» hos kollegene Fugelli & Gjelsvik. Interessant nok er det ikke det faglige innholdet som har skapt uro, men omfanget av våre interessekonflikter angitt med centimetermål. I sterke, nesten injurierende ordelag antyder de to herrer at vi, dvs. arbeidsgruppen, «har mottatt penger fra ti legemiddelfirmaer», at vi er «et dårlig eksempel,» gir «et demoraliserende signal» og at vi til og med står for en «korrupsjonskultur».
Hva er så virkeligheten og sannheten? I de siste 25 – 30 år har hjertemedisinen gjennomgått en rivende utvikling innen diagnostikk og behandling. Denne utviklingen ville aldri ha funnet sted uten utstyrs- og legemiddelindustrien. For å følge med har det vært nødvendig med løpende videreutdanning av kardiologer, både nasjonalt og internasjonalt. Med skam må vi si at inntil kanskje ganske nylig har offentlige myndigheter og de enkelte sykehus nærmest vært helt fraværende og i svært liten grad bidratt til den helt nødvendige videreutdanningen av hjertespesialister. Takket være blant annet legemiddelindustrien, som har bidratt til kongressreiser, har norske kardiologer fått anledning til å delta på internasjonale kongresser. Disse bidragene er ikke «penger under bordet», slik Fugelli & Gjelsvik hevder, men direkte støtte til videreutdanning (grants), der det aldri har vært tale om noen bindinger, verken mellom den enkelte kardiolog eller den avdeling eller det sykehus vedkommende tilhører.
I motsetning til det offentlige og sykehusene har man i legemiddelindustrien vært flinke til å arrangere lokale og nasjonale møter som har vært viktige i videreutdanningen av spesialister. Som forelesere er benyttet både nasjonale ressurser, f.eks. medlemmer av arbeidsgruppen, og internasjonale kapasiteter. Slike forelesninger krever selvsagt forberedelser, som er fritidsarbeid med tilsvarende legitimitet for honorarer. Det skjer ikke, slik Fugelli & Gjelsvik antyder, at vi «mottar penger». Er det «svarte penger» som insinueres? Nei, vi får et rimelig honorar som alle parter oppgir til skattemyndighetene.
Våre omtalte interessekonflikter omhandler kun de fakta som er nevnt over. Det er derfor uhyrlig av Fugelli & Gjelsvik å påstå eksistensen av «det intime økonomiske samliv» mellom legemiddelindustrien og Norsk cardiologisk selskaps arbeidsgruppe for hjertesvikt. Dette er ikke vårt faglige fellesskap verdig. Vi har vårt på det tørre, men kanskje Fugelli og Gjelsvik etter sine insinuasjoner burde både «blunke og rødme».
