Foto © VEM, BSIP/GV-Press
Et slag har rammet. Tilbake sitter den rammede som slått av lynet. Overrasket, puzzled. Han mangler en del som var vesentlig for jeget. Han er rammet i sitt innerste vesen. Alt blir i det blå: Hvem er jeg nå? Hva skjer? Mannen i blått støtter hodet i hendene. Han er først overrasket. Deretter er han krenket. Et cerebralt insult har krenket hans identitet.
Mens dette skjer er han omgitt av velvillige, rødkinnede helsearbeidere. De observerer ham i morgenstell og forflytning. De sier de forstår hvor vanskelig det kan være å få et hjerneslag og smiler oppmuntrende til ham.
Vårt behandlings- og rehabiliteringsapparat er heldigvis preget av profesjonalitet. Ser du deg om i korridoren på en slagpost eller en rehabiliteringsavdeling, vil du merke en geskjeftig optimisme. Du hører ord som ADL, neglekt og banansklier. De som snakker om dette, er kjekke mennesker med navneskilt som går i raskt tempo og har de aller beste intensjoner. Inkludert å rekke barnehagen før den stenger.
Mannen hører musikk fra en blå brønn og sørger. Han savner en del. Det ligger en hel verden mellom ham og rehabiliteringsteamet. På vaktrommet snakkes det om et slag og hemiparese. Målsettingen er gitt: Rehabilitering tilbake til livet. For alle vet jo at det er det beste. Men midt i dette terapeutiske samfunnet finnes det en stum lidelse. Og den har en eier, et ansikt, et navn.
Jeg hadde en kollega. I mange år møtte han sine pasienter med et bekreftende «Ja, jeg forstår». Tiden gikk. Så møtte han vanskjebner og lidelse hinsides det han kjente fra eget liv innenfor Osloringen.
En dag sa han stille:
Det har tatt meg år.
Å lære at jeg ikke forstår.
Kanskje er det slik vi må møte den blå mannen?
