Ripipip

Aslak fra Finnøy

– Sist lørdag var jeg invitert av ungdommene på Lauvsnes bedehus. Da fortalte jeg lignelsen om den fortapte sønnen, han som roter til alt og så, når alt håp er ute, kommer hjem og blir tatt imot av en kjærlig far. Etterpå kom en av ungdommene bort og takket.

Aslak Bråtveit sier selvsagt ikke «den fortapte sønn», men «den bortkomne sonen». Det lyder av en eller annen grunn litt mer fortrøstningsfullt. Han ble for øvrig døpt som barn av den nå 100 år gamle dikterpresten og målmannen Eigil Lehmann i Skjold som skal ha uttalt offentlig at det er ei synd mot Den Heilage Ande å skrive bokmål.

– Du har sterke røtter?

– Aslak fra Finnøy falt i slaget på Stiklestad. Merket han kjempet under ble hugget ned. Så der var det full krise, kan du si. Far er fra gården Bråtveit i indre Suldal. Der gjaldt plikten og tradisjonene. Mor var fra Bokn ved kysten. Kystfolket har alltid vært preget av oppfinnsomhet og vågemot, litt Leonardo da Vinci. Selv vokste jeg opp på Klepp på Jæren der far var lærer og klokker. Som ung mann traff jeg kona mi i en drøm. Vi bosatte oss nær hennes hjemsted, Ladstein på Reilstad på Finnøy.

– Du traff din kone i en drøm? Det er vel ganske uvanlig, selv i Ryfylke…

– Slik var det. Vi fikk fire barn. Det siste døde i krybbedød like før vi skulle ha reist ut som misjonærer med Santalmisjonen til Bangladesh. Det var i 1986. Da reiste vi i stedet fra Klepp og en liten barnegrav tilbake til Finnøy.

Kanskje burde flere lytte til drømmene sine. I alle fall snakker Aslak Bråtveit varmt og gjerne om sin Signy. Sammen padler de to kajakk året rundt, hører nisene puste og sover i lavvo ut mot havet. Det siste prosjektet deres er et fellesnaust som de har restaurert etter gammel byggeskikk. Trenagler i veggene og steinheller på taket.

– Jeg har fem båter selv. Ambisjonen er å stifte et båtlag.

Emissæren

– Nå reiser du altså rundt med legekoffert og bibel. Hvordan skal pasientene dine vite om det er legen eller predikanten de møter?

– Selv opplever jeg den rollekonflikten i liten grad. Mindre og mindre med årene, faktisk. Folk vet jo hvem jeg er og hva jeg står for. I dagens samfunn er anonymisering en større trussel, ikke minst kravet om religiøs usynliggjøring. Under den tilsynelatende og tilslørende likheten gror mistenksomheten. Det har vært tankevekkende for meg personlig å oppleve at min religiøsitet nærmest ble tabuisert i møte med mer urbane, såkalt liberale kolleger. Jeg vil påstå at det var langt høyere under taket der jeg kom fra. Hjemme kunne vi snakke om alt.

– Jeg husker en historie der du beskrev hvordan du ba sammen med en pasient (4). Ber du ofte for pasientene dine?

– Det er et stort skille mellom å be for og be med. Jeg kan selvsagt be om hjelp til å hjelpe uten at det er et anliggende for andre enn meg selv. Men jeg ber sjelden med pasienter, og aldri uten at de først ytrer ønske om det. Likevel ser jeg det som en styrke at jeg i situasjoner der det oppleves riktig, kan by på meg selv som et troende og likeverdig medmenneske.

Aslak Bråtveit tar en pause. Tapenaden er avløst av noe relativt smått på en stor tallerken.

– Men jeg har en sterk ambivalens i forhold til å fronte lokale særgrupper i kristeligheten.

Eloi, eloi, lama sabaktani!

«Du som låg i natti seine/sorgtyngd, vanvyrd og åleine,/skjelvande på såre kne.» Slik åpner Jakob Sandes påskesalme. I perioder er Aslak Bråtveit deprimert. Ikke ofte, men til gjengjeld går han langt ned. Han har beskrevet det presist: «Eg vaknar tidleg og prøver å tenkja på ingenting. Tankane mine er dystre og vonde. Eg er ei plage for familien min. Om morgonen står eg opp og sukkar, eg et maten min og sukkar, så syklar eg med sukk og tyngsle til arbeidet. Det kostar å gjennomføra dei daglege vanar. Vekta går ned. I magen ligg ein tung klump.» (4)

– Det føles som om radaren er i stykker. I slike perioder vil jeg bare selge alt jeg har. Signy må ta vare på det.

– Hvordan er det å være doktor da?

– Ære være rutinene. Jeg går på kontoret. Egentlig tror jeg ikke at jeg gjør noen dårlig jobb heller, men jeg er avhengig av gode kolleger som passer på. Jeg tar medisiner som hjelper. Så finner jeg trøst i å lese om andres prøvelser. Job for eksempel.

– Er det nyttig for deg som lege å ha kjent på hjelpeløsheten?

– Ja.

– Hva er det verste?

– Det verste er å kjenne seg forlatt av Gud og mennesker. Kristi lidelse oppfatter jeg som den ypperste identifikasjon med all menneskelig lidelse. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Den jødekulturen han levde i, med en oppfatning av synd og skam som på mange vis er allmenn, hadde sonoffer som sentralt behov og begrep. Kristus gikk inn i rollen som offerlammet. Min synd – tilkortkommelsen i forhold til det etiske imperativet – og min skam som avslørt og degradert er sonet. Jeg blir fristilt hos Gud.

– Det høres besnærende ut. Litt for enkelt, spør du meg. Som et umulig regnestykke der alt plutselig går opp. Jeg har vanskelig for å tro at livet går opp på den måten.

Aslak Bråtveit liker tyggemotstand. Han har et stort formidlingsbehov, men fremstår også som ydmykt og aktivt lyttende i en samtale som denne.

– Når jeg faller i tvil over heile greia har jeg mitt alter ego, Ripipip, å falle tilbake på. Som ham har jeg forventningen i behold, selv om den kanskje er en illusjon. Å bli møtt av en annen, som den sårede i veikanten – med løfte om lasarettet, stell av sårene og garantier om å bli ivaretatt – er himmel på jord. Selv om det altså skulle være et bedrag.

I drøftingen av påskebudskapet har vi hatt behov for å konsultere teksten. Her menes Teksten. Aslak Bråtveit drar frem en PC på størrelse med en mobiltelefon. Der har han Bibelen på fem språk, blant annet Det gamle testamente på hebraisk og Det nye på bysantinsk gresk. Han leser gresk, fomler på hebraisk, ifølge ham selv.

– Men når jeg ser på nattehimmelen, stjerner og galakser tette som hagl – eller et nyfødt barn – føler jeg at jeg henger i en slags strikk forankret i et fast punkt. Min retning i livet er enten til eller fra det punktet.

Brasseri møter bedehus

Aslak Bråtveit husker at han som barn fikk tak i nøkkelen til orgelet i kirken der faren var klokker, dro ut alle klaffene og spilte av hjertens lyst.

– Det er mulig at det blir oppfattet som et utslag av mani, men jeg har altså skaffet meg to orgler. Det ene spiller jeg på, det andre fungerer som deleorgel.

Den musikalske farsarven er blant annet gravferdssalmene fra indre Suldal.

– De sang den døde fra gården over i båten og videre til kirkegården på andre siden av fjorden. Egne salmer for hver etappe.

Selv deltar han i kirkekoret.

– Jeg synger tenor. Du vet jo hvordan det er med menn som synger i kor.

– Nei.

– Alle vil bevise at de er skikkelige mannfolk med baller. Da synger man bass, enten man har bassrøst eller ei. Jeg har såpass selvtillit at det er helt greit å synge tenor. Dessuten spiller jeg kontrabass, og djembe når vi har afrikanske salmer på repertoaret.

– Har du en favorittsalme?

– Jeg er veldig glad i Elias Blix.

Vi havner i en diskusjon om melodivalg til en av de velkjente salmene der to ulike melodier er i bruk. Det nynnes prøvende på begge sider av bordet over hovedretten.

– Til og med salmer med gledesbudskap fremføres i moll på mine trakter. Jeg liker den mollstemte folketonen best. Hør bare… «Med Jesus vil eg fara på livsens ferd i lag,» synger Aslak Bråtveit med klar røst mens samtalene stilner rundt oss og kelneren høflig venter med å skjenke i glassene.

Det går en engel gjennom brasseriet.