Wergeland, E.
Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen
Artikler i utvalg. 218 s, ill. Oslo: Transit, 2006. Pris NOK 248
ISBN 82-7596-050-9
«Dessverre finnes det ikke noe fag i skolen som heter den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper. Derfor skjønte kanskje ikke politikerne bak pensjonsreformen hvor håpløst umoderne de var,» skriver forfatteren på første side i denne artikkelsamlingen og setter dermed tonen for ni selvstendige artikler og foredrag fra perioden 1993 – 2006. De fleste er fra de siste tre årene, og de dreier seg om mer enn det den tørre boktittelen antyder: Et sett av tenksomme kommentarer og analyser av velferdsstatens viktigste bærebjelker, arbeidsmiljøloven og folketrygden. Begge har vært omfattet av forslag til reformer og moderniseringer siden tidlig på 1990-tallet.
Forfatterens overordnede perspektiv er klart nok: det foregår en kamp om den samfunnsmodellen vi kaller velferdsstaten, i møtet med den nyliberale økonomien og tidens tanker om frihet og fleksibilitet som kan være så forlokkende for folk flest.
Boken lever opp til ryktet forfatteren allerede har for sin grundighet og etterrettelighet når det gjelder tall og historiske fakta (1). Med bakgrunn i arbeidsmedisinen har hun til og med satt av bokens siste 50 sider til et gjenopptrykk av dokumenter knyttet til den første arbeidervernloven fra 1892, «Lov om Tilsyn med Arbeide i Fabrikker mv.», som kan leses som den rene lyrikk for den som har sans for tyngden i pregnante lovformuleringer. Men vel så spennende er gjengivelsen av begrunnelsene for loven og debatten omkring den i årene før den ble vedtatt. Her spilte leger en fremtredende rolle som pådrivere for et mer humant arbeidsliv.
Det er noe med å gå til kildene. Da ser man lettere hvorfor forfatteren anklager dagens politikere for å være historieløse når de flikker og reformerer på lovtekster uten å se når pragmatikken velter prinsippene. Nesten alle artiklene har slike ankerfester i tekstbrokker og sitater som kan bidra til at man ser dagens debatter i et mer langsiktig perspektiv. Diskusjonene går langs de samme linjene. Ofte om frihet og fleksibilitet, da som nå. «Det gjelder å huske at valgfrihet for ulven er ufrihet for lammet,» lyder en av kommentarene.
Tematisk har denne boken paralleller til Rolf Hanoas Arbeidslivets sosialmedisin fra 1979. Men der Hanoa serverte stoffet med lærebokens uangripelige forsiktighet, tar Ebba Wergeland tydeligere stilling. Artiklene er polemiske i formen, iblant frydefullt ironiske – med brodd i forutsigbar retning. Mange bærer preg av at de er skrevet for forsamlinger av fagorganiserte, idet de er tydelige og folkelige.
Bør leger bry seg om disse sakene? Vel – engasjerte leger preget formingen av velferdsordningene i det forrige hundreråret. Er det noen særlig grunn til at vi ikke skal bry oss i dag når velferdsstatens viktigste ordninger på nytt er oppe til kritisk gransking?
Innholdet kunne ellers låne et motto fra Herman Wildenvey: «Dette vil ergre de store, men enkelte små vil det more.»
