Klassiske motiver

Dette er tredje bind i en serie om medisin og kunst skrevet av ekteparet Alan og Marcia Emery. De to første var Medicine and art (2002) og Surgical and medical treatment in art (2005), som begge fikk en varm mottakelse. Det var derfor med forventning jeg åpnet denne.

Marcia Emerys bakgrunn er psykologi- og bibliotekarutdanning. Alan Emery (f. 1928) har en betydelig vitenskapelig innsats innen genetikk og nevrologi bak seg. Dette setter preg på valget av bilder, der både genetikk og nevrologi oftere opptrer som motiv enn man ville forventet ut fra bokens tittel.

Boken inneholder 67 bilder, reprodusert i høy kvalitet på godt papir med forklarende tekst på motsatt side. Det er en tiltalende design. Temaet er allmennmenneskelig og fascinerende. Europeiske museer er fylt opp av samlinger der eldre malere har innsnevret temaet til Maria og Jesusbarnet, undertiden også Elisabeth med Døperen Johannes som barn. I en introduksjon avgrenser forfatterne bildevalget ved å skrive at de kun unntaksvis tar med religiøse fremstillinger. Den hellige familie er ikke bredt representert, men de har heldigvis avveket fra kjøreregelen. Det kommer leseren til gode at Georges de la Tours «Hyrdenes tilbedelse» fra 1644 er tatt med.

Bildene presenteres ikke etter når eller hvor de ble laget, men i en slags medisinsk kronologi, fra forestillinger om graviditet via bryllup, nyfødte og fremover.

Boken åpner med en knapt 3 200 år gammel egyptisk illustrasjon av at kornet kuttes. Bildet trekkes inn i motivkretsen ved hjelp av teksten, som sier noe om egypternes tro på hvordan man kunne forutsi barnets kjønn. Det er heller ikke umiddelbart klart for leseren hvorfor det neste, og likeledes praktfulle bildet, Rembrandts «Aristoteles betrakter en byste av Homer» fra 1653 er med. Der kan teksten imidlertid fortelle oss om hvordan Aristoteles mente mennesket ble skapt.

Fra bryllupsbilder bærer det videre til den gravide. Men det ligger jo noe imellom. Her kunne forfatterne godt ha skutt inn det Rembrandt-bildet de har gitt nummer 64, «Bathsheba med kong Davids brev» fra 1654. Den nakne og lett fyldige Bathsheba, modellen var Hendrickje Stoffels, Rembrandts elskerinne, ville vært en mer logisk illustrasjon til lyst og unnfangelse enn som her – brystkreft.

Slik kunne man fortsatt. Redigeringen er besynderlig, men en viktigere innvending er det store antall likegyldige bilder. Det er ikke nok at vi får se en del praktfulle illustrasjoner. Vesalius, Utagawa, Pieter Bruegel d.e., Munch og gamle illustrerte manus er alltid verdt å se på. Men det er for mye her som minner om ukebladillustrasjoner.

Selv om tekstene er opplysende, er det beste ved boken at den gjør oppmerksom på motiver man vil ha glede av å se etter ved egen museums- og gallerivandring.

Boken kan ikke anbefales, verken som julepresang eller til det personlige bibliotek. Man finner lett kunstbøker der motivet er bedre representert. Men i et større sykehusbibliotek bør den vel høre hjemme.