Sven Erik Gisvold og jeg er enige om at prosjektet med nytt universitetssykehus i Trondheim lider under at de planleggingsansvarlige og det medisinske miljø i sykehusdelen av prosjektet ikke har samarbeidet godt. Han etterspør nå mitt syn på en del spørsmål, noe jeg gjerne klargjør.
Den opprinnelige sentermodellen inneholdt en rekke ulike elementer. Hver bygning var tenkt som et «minisykehus» med eget akuttmottak, intensivenhet, bildediagnostisk døgnvakt m.m. Fagpersoner påpekte at dette ville øke bemanningsbehovet til et umulig nivå – derfor planlegger vi kun ett akuttmottak. Fordeling og organisering av intensivsenger har også nettopp fått sin helhetlige plan, utredet av fagmiljøene selv. Det pågår videre et arbeid for å sikre effektiv operativ aktivitet på ubekvem tid samt hvordan vi skal skjerme elektiv virksomhet fra øyeblikkelig hjelp. Dette er sentrale elementer for at vi skal kunne holde et høyt faglig nivå i kombinasjon med effektiv drift. Endelig løsning, i den grad noe blir endelig, vil være annerledes enn de initiale skissene. St. Olavs Hospital skal drives som ett sykehus, og noen vil si at sentermodellens grunnideer er dermed forlatt.
Modellen inneholdt imidlertid andre elementer som ikke er endret. Integrasjonen mellom universitet og sykehus er etter min oppfatning det viktigste positive element for begge institusjoner. Det gir gode muligheter for klinikknær basalforskning. Fra universitetets ståsted har også den organbaserte inndelingen fordeler. Medisinstudiet har organmoduler, og studentene får grovt sett mulighet til å være i ro i én bygning per semester. For sykehuset er det imidlertid kontroversielt å la pasientforløpstenkning overskygge spesialitetsinndelingen, særlig med henblikk på spesialistutdanning og vaktsamarbeid.
Det var planlagt en personelløkning i forbindelse med innflyttingen. Dette er gjennom 2006 i stor grad reversert. Samlet sett er sykehusets bemanning det siste året betydelig redusert.
Antallet senger har vært et kontroversielt, men modelluavhengig stridspunkt. Jeg er usikker på om vi har landet riktig – det avhenger blant annet av funksjonsdelingen i Helse Midt-Norge. Liggetiden er redusert i forhold til prognosene fra 2000, antall innleggelser har økt. Sykehuset reduserte i 2006 sengetallet med vel 100.
Nå må sykehusplanleggere, sykehusledelse og det medisinske fagmiljø bruke energien til å se fremover sammen. Innenfor det handlingsrommet som finnes, må løsninger der man tar hensyn til pasientene, faglig utvikling og driftsøkonomi optimaliseres. Sykehusets ledelse vil gjerne legge enda større vekt på dette.
