Nasjonal helseplan skiller mellom nasjonale og lokale retningslinjer (1). Sosial- og helsedirektoratet er den eneste aktøren som har mandat til å lage nasjonale retningslinjer for helsetjenesten. Ledere i helsetjenesten har ansvar for å implementere nasjonale retningslinjer i egen virksomhet. Nasjonale retningslinjer skal bidra til kvalitet, gode prioriteringer og mindre uønsket variasjon. Lokale retningslinjers status vil variere avhengig av utgivers bakgrunn og prosess. Aktører som utvikler retningslinjer, bør ha kompetanse og plikt til å se om nivået retningslinjene er lagt på, er avstemt med praksis i øvrige fagområder og i hvilken grad man ser det enkelte tiltak som ledd i en bredere kjede. Direktoratet følger internasjonalt anerkjente rutiner under utvikling av nasjonale retningslinjer, bl.a. med klarlegging av kunnskapsgrunnlaget og bred involvering av den utøvende helsetjenesten og aktuelle brukergrupper.
Det kan være problematisk hvis leger som har mottatt omfattende økonomisk støtte fra legemiddelindustrien, er toneangivende i utviklingen av nasjonale retningslinjer på samme område. Tidligere samarbeid med legemiddelindustrien skaper ikke automatisk inhabilitet, men kan gjøre det. Pågående samarbeid som innebærer økonomiske eller andre interesser på det aktuelle fagområdet, er som regel diskvalifiserende. Forvaltningslovens habilitetsregler gjelder for offentlige tjenestemenn og alle andre som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, f.eks. leger som deltar i nasjonale arbeidsgrupper.
Habilitetsreglementet til Sosial- og helsedirektoratet blir benyttet i arbeidsprosesser med eksterne deltakere. Mulige interessekonflikter blir kartlagt i et skjema som alle deltakere fyller ut og signerer. Støtte fra andre aktører innen det berørte saksfeltet blir da synliggjort. Spørsmål om habilitet avgjøres endelig av direktoratet. Hensikten er å sikre uavhengighet i saksforvaltningen og omverdenens tillit. I habilitetsvurderingen legges det vekt på om resultatet av det oppdraget personen skal utføre, kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for vedkommende selv eller noen nærstående. Det blir foretatt en objektiv og konkret skjønnsmessig helhetsvurdering av hvordan personens involvering vil fremtre utad, både for berørte personer/aktører og for allmennheten. Personlige relasjoner, tidsperspektiv og type oppgaver vil kunne få betydning.
Det er bra når leger klarer å tenke uavhengig rundt bruk av medikamenter som produseres av legemiddelfirmaer som de har mottatt økonomisk støtte fra. En slik nødvendig egendisiplin er likevel ikke alltid nok til å skape tillit til nasjonale arbeidsprosesser.
