Vi har lest tilsvarene fra Eivind Myhre, Torunn Janbu og Charlotte Haug på vårt innlegg i Tidsskriftet nr. 5/2007 (1 – 4) om retningslinjer for diagnostikk og behandling av hjertesvikt (5, 6). Vi konstaterer at Norsk cardiologisk selskaps arbeidsgruppe for hjertesvikt ikke har besvart våre to enkle spørsmål, men i stedet hengir seg til et kraftig motangrep (2). Vi skal angivelig ha antydet at gruppen eller medlemmer av den tar imot «penger under bordet». Det har vi slett ikke skrevet. Det vi spurte om, var om arbeidsgruppen kunne forstå at utenforstående (leger og pasienter) kunne få mindre tillit til arbeidsgruppens anbefalinger som følge av den lange listen over mottatt støtte fra legemiddelindustrien? Vi oppfatter Myhres tilsvar som at det nære samarbeidet mellom legemiddelindustrien og norske kardiologer kan fortsette ufortrødent, og at de tette økonomiske forbindelsene snarere er en indikator på faglig styrke enn et problem. Arbeidsgruppen har for øvrig forfattet et forslag til nasjonale retningslinjer innrettet på allmennpraksis helt uten samarbeid med målgruppen.
Presidenten svarer ved å henvise til Legeforeningens regelverk for forholdet til industrien (3). Men dette regelverket svarer ikke på spørsmålet om hvilke krav som bør stilles til dem som utarbeider kliniske retningslinjer for praksis. Også redaktøren omgår dette spørsmålet (4).
Det økonomiske samkvemmet mellom legene og legemiddelfirmaene har vart lenge og har vært tett. Det kan ha utviklet seg en «selvfølgelighetskultur» som gjør at leger har vansker med kritisk selvgranskning og tydelig grensesetting vis-à-vis industrien. Vi er nødt til å rette våre spørsmål til andre, til de myndigheter som har ansvaret for forsvarlig bruk av ca. 9 milliarder kroner til blåreseptordningen, hvorav ca. 2 milliarder kroner omfatter forebygging og behandling av hjerte- og karsykdommer, og for kvalitetssikring av legetjenestene. På bakgrunn av de to artiklene (5, 6), vår kritikk (1) og de medisinske miljøenes svar (2 – 4), ber vi Sosial- og helsedirektoratet og Legemiddelverket om svar på disse spørsmålene: Hvem har formelt rett til å utarbeide nasjonale retningslinjer for diagnostikk og terapi i Norge? Kan hvem som helst tilta seg denne retten? Mener direktoratet og Legemiddelverket at det er uproblematisk når nasjonale retningslinjer på et terapiområde som involverer milliarder av kroner, blir utarbeidet av leger som har mottatt til dels omfattende økonomisk støtte fra de legemiddelfirmaene som dominerer på terapiområdet?
