Linnaea borealis. Foto © Bård Løken/NN/Samfoto
23. mai ble 300-årsjubileet for Carl von Linnés (1707 – 78) fødsel innledet. Linné er berømt for sitt seksualsystem for klassifisering av planter. Han innordnet dem i slekter og klasser ut fra pollenbærernes utseende, antall og plassering. Som gutt lærte han seg navnet på alle vekster på skoleveien, som gymnasiast skrev han sin første bok om urter. Siden han ikke ble ansett for å være begavet nok til å bli prest, som faren, reiste han til Lund for å bli lege, så til Uppsala. Han disputerte for den medisinske doktorgrad i Harderwijk, Nederland, i 1735, på avhandlingen Hypothesis nova febrium intermittentium causa. Malaria – «frossan» – var den gang svært utbredt i deler av Sverige (1).
Etter tre år med privatpraksis i Stockholm ble han i 1741 professor i medisin i Uppsala. Han underviste i semiotikk, dietetikk og medisinlære, og fikk ansvaret for omvisningene i den botaniske hagen. I 1749 ga han ut Materia medica, Liber I. de Plantis, en av 1700-tallets viktigste medisinske bøker. Her presenteres 535 enkle preparater fra planteriket og deres anvendelse mot mer enn 300 sykdommer. Linné var en ypperlig foreleser og trakk fulle hus, kanskje også fordi han var usedvanlig åpen omkring seksuelle temaer.
Han samlet vekster, insekter, mineraler – reiste, leste, skrev, klassifiserte, systematiserte. Hovedverket er Systema naturae. Linné beskrev 8 000 plantearter og 6 000 dyrearter. Hans binominale system for klassifisering av arter innebar en enorm forenkling, tidligere var det lange rader med morfologiske beskrivelser. Systemet består av rene artskoder. Slektsnavnet er ofte et substantiv (stor forbokstav), artsnavnet (liten forbokstav) kan være et karakteristikum, men betegnelsene trenger ikke bety noe. Linnés system er fremdeles et utmerket praktisk verktøy.
Linné var ingen beskjeden mann. Likevel fikk han sitt navn knyttet til en yndig, unnselig vekst – Linnaea borealis. Planten på forsidebildet blomstrer i juni – august og er utmerket til å flette kranser av. Mange medisinere blir husket fordi deres navn er blitt betegnelse for sykdom og lidelse – noen vil mene at Linné trakk det lengste strå.
