Årsaker, diagnostikk og behandling av struma ble sist omtalt i Tidsskriftet i 1967 (1 ). Med stort struma menes at glandula thyreoidea er synlig på avstand (fig 1), gir kompresjonssymptomer eller har et volum på mer enn 50 – 100 ml. Prevalensen i Norge er ukjent, men er åpenbart langt lavere enn prevalensen av selvrapportert struma i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), som var 2,9 % hos kvinner og 0,4 % hos menn (2 ). Stort struma diagnostiseres enten som bifunn hos pasienter som kontakter helsetjenesten av andre årsaker, eller hos pasienter som oppsøker lege pga. selve strumaet eller dets komplikasjoner. Forekomsten av stort struma øker med alderen og graden av jodmangel (3 ). Jodmangel er ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) eliminert i Norge (4 ), men forekommer hos enkelte individer i utsatte befolkningsgrupper, f.eks. innvandrere.
Figur 1 Klinisk bilde av et stort knutestruma
Artikkelen bygger på erfaringer fra egen klinisk virksomhet og en gjennomgang av utvalgte artikler fra PubMed og Tidsskriftet i perioden 1967 – 2005. Vi presenterer to kasuistikker og gir en kort oversikt over strumatyper, kliniske funn, komplikasjoner, diagnostikk og terapi.
Pasient 1
En kvinne født i 1931, ble i 1986 og i 1999 undersøkt for struma med lett svelge- og pustebesvær. Hun var eutyreot, med normalt thyreoideastimulerende hormon (TSH) og fritt tyroksin (fT4). Det ble anbefalt operasjon, noe hun ikke ønsket. I 2004 var hun 73 år gammel og ble på nytt vurdert grunnet stridor og stort struma. Hun anga dyspné i forbindelse med angstanfall og forkjølelser.
Ved undersøkelse virket pasienten eutyreot, hadde ikke takypné, men inspiratorisk stridor. Strumaet var betydelig, beveget seg litt ved svelging og var forholdsvis mykt og uømfintlig. CT av halsen og mediastinum viste betydelig cervikalt og intratorakalt struma med tracheadeviasjon og betydelig lumenkompresjon (fig 2).
På bakgrunn av hennes store, langsomt voksende struma, betydelige tracheakompresjon og intermitterende symptomer i form av dyspné, fikk hun fire doser radiojod (4 x 800 MBq), med intervaller på ca. en måned. Rundt fire måneder etter siste radiojodbehandling var den cervikale strumadelen mindre, og det var betydelig bedring av de respiratoriske symptomer og funn.
Figur 2 CT av øvre thorax hos pasient 1. Trachea er komprimert til ca. 1 cm x 0,6 cm. Kaudalt for strumaet måler trachea ca. 1,7 cm x 1,7 cm (ikke vist på figuren). S: struma, T: trachea
Pasient 2
En tidligere stort sett frisk 80 år gammel kvinne observerte fra mars 2005 en raskt økende hevelse på halsen. Hun var eutyreot, ubesværet og i god allmenntilstand. Begge thyreoidealappene var betydelig diffust forstørret med relativ bløt konsistens. Finnålscytologi viste et pleomorft cellebilde med lymfoide celler og makrofager svarende til tyreoiditt. Grunnet suspekt sykehistorie og palpasjonsfunn ble pasienten innkalt to ganger til ny vurdering og prøvetaking, men møtte ikke, da hun var redd for en mulig operasjon. Hun klarte etter hvert kun å spise flytende mat. I august 2005 ble pasienten innlagt for øyeblikkelig hjelp med økende respirasjonsbesvær forårsaket av ytterlige strumavekst. På bakgrunn av kliniske funn og rask vekst ble lymfom diskutert som en aktuell differensialdiagnose, men situasjonen ble vurdert som såpass akutt at man heller valgte umiddelbar kirurgisk avlastning fremfor diagnostikk med grovnålsbiopsi og lymfomrettet medikamentell behandling. Det ble gjennomført bilateral subtotal tyreoidektomi for å avlaste trachea. Frysesnitt og endelig cytologi viste lymfom (diffust storcellet B-cellelymfom). Ingen andre manifestasjoner av sykdommen ble påvist og pasienten fikk lymfomrettet behandling.
Strumatyper
Knutestruma eller simpelt struma er den hyppigste formen for store struma. Cancer og autoimmun thyreoideasykdom er de viktigste differensialdiagnosene (ramme 1).
Ramme 1
Årsaker til store struma
Knutestruma
Jodmangel (sjelden i Norge)
Cancer/lymfom
Autoimmun thyreoideasykdom (f.eks. Graves sykdom)
Adenomer, cyster, blødninger
Riedels struma
Miljøfaktorer (f.eks. næringsmidler og drikkevann i enkelte regioner i Afrika)
Defekter i thyreoideahormonsyntesen
Multiknutestruma
Simpelt struma, multiknutestruma, kolloid knutestruma og struma nodosa er varianter av samme sykdom som utvikles over tid (pasient 1). Årsaken til strumautvikling er kompleks. Genetisk disposisjon og miljøfaktorer spiller en viktig rolle (5 ). Strumautviklingen begynner med en uniform hypertrofi og hyperplasi av tyreocyttene, og klinisk betegnes dette som diffust struma. Ved stort struma er det histologiske bildet oftest mer heterogent, med fokal follikkelhypertrofi og -hyperplasi, fibrose, små blødninger og kolloidcyster. Klinisk ser man ofte et organ med buklet og knutet overflate (fig 1). Den molekylærbiologiske årsaken til utvikling av knuter og adenomer er trolig en økt ekspresjon av vekstfaktorer og -reseptorer samt somatiske mutasjoner i TSH-reseptorgenet (6 ). Dette kan medføre både en proliferasjon av tyreocytter og en funksjonell autonomi som kan forårsake subklinisk eller manifest hypertyreose (5 ). Veksten og eventuell samtidig utvikling av hypertyreose skjer langsomt over mange år eller tiår og betegnes vanligvis som toksisk knutestruma.
Malignitet
Papillær thyreoideacancer er vanligst og har best prognose. Dernest følger de follikulære og så de anaplastiske. Disse tre utgår fra thyreoideaepitel, og er nesten aldri familiære. Medullær thyreoideacancer som utgår fra kalsitoninproduserende celler i thyreoidea, ses sporadisk eller som ledd i multippel endokrin neoplasi type 2 (MEN 2) der disposisjon arves dominant. Lymfom forekommer (pasient 2), og – meget sjelden – andre kreftformer og metastaser fra andre primærtumorer. Alle kreftformer kan gi store struma. Ioniserende stråling som enten er påført medisinsk eller aksidensielt (f.eks. fra Tsjernobyl-ulykken), disponerer for kreft i thyreoidea.
I Norge diagnostiseres ca. 200 pasienter med thyreoideacancer årlig, men i forskjellige obduksjonsmaterialer har man funnet kreft i thyreoidea forholdsvis hyppig. I et svensk materiale var tallet f.eks. 8,6 % (7 , 8 ). Hvis liknende tall gjelder for Norge, betyr det i størrelsesorden 5 000 nye krefttilfeller per år. De fleste av disse er såkalt papillær mikrocancer (< 1 cm), som vanligvis ikke påvises ved klinisk undersøkelse og som ikke har noen biologisk betydning for bæreren. I kolloid multinodulært struma kan det finnes slike mikrocancere, men prevalensen av klinisk relevant cancer er usikker og trolig meget lav, kanskje i størrelsesorden 1 % (8 ).
For eldre pasienter med ledsagende kardiopulmonal sykdom er det neppe indisert å satse mye på å oppdage flest mulig cancere i stort struma. Derimot bør man være liberal med å ta finnålscytologi hos pasienter med stort struma uten alvorlig tilleggssykdom hvis man har holdepunkter for malignitet (tab 1). Positiv cytologi medfører annen og mer omfattende utredning og primært kirurgisk behandling.
Tabell 1 Utredning ved struma
Anamnese
Kliniske funn/undersøkelser
Hva taler for kreft i stort struma?
Positiv familieanamnese (multippel endokrin neoplasi, thyreoideacancer)
Stråleeksposisjon
Rask vekst over uker og måneder
Kjønn (menn har høyere relativ risiko enn kvinner)
Uømme, harde og fikserte knuter
Ekstratyreoidal vekst
Forstørrede cervikale lymfeknuter
Fjernmetastaser
Parese i n. recurrens og n. phrenicus, Horners syndrom
Hva taler for multinodulært knutestruma?
Langsom utvikling over år eller tiår
Positiv familieanamnese (benignt struma)
Kvinne
Ujevn buklete overflate over hele glandula thyreoidea
Ujevnt opptak ved scintigrafi
Hypertyreose
Hva taler for autoimmun thyreoideasykdom?
Positiv familieanamnese
Kvinne
Yngre voksne
Positiv TRAS (Graves sykdom)
Anti-TPO (Hashimotos tyreoiditt)
Jevn aktivitetsøkning ved scintigrafi (ved Graves sykdom)
Endokrin oftalmopati
Betydelig hypertyreose
Nasjonale retningslinjer for utredning og behandling av mistenkt eller diagnostisert thyreoideacancer er under utarbeiding.
Andre årsaker
Autoimmune thyreoideaaffeksjoner kan gi store struma. Ved Graves sykdom finner man ofte en jevnt forstørret kjertel, og ved Hashimotos tyreoiditt kan kjertelen ofte palperes med ujevn overflate. Jodmangel kan gi store struma som klinisk og histologisk ikke kan skilles fra multinodulære knutestruma. Adenomer og solitære cyster kan bli store. Røyking og graviditet kan føre til økt størrelse ved knutestruma og ved Graves sykdom (5 , 9 ).
Kliniske funn, komplikasjoner og diagnostikk
Utredningen tar sikte på å bestemme arten av strumaet og eventuelle komplikasjoner (tab 1, ramme 2). Anamnestisk er det viktig å avklare forekomst av thyreoideasykdommer i familien, veksthastighet og vekstmønster av struma, røyking, eksposisjon for ioniserende stråling, spesielt til øvre thorax og hals, hypertyreosesymptomer og tegn på mekaniske komplikasjoner samt kosmetisk sjenanse. Knutestruma og differensierte thyreoideacancere er ofte langsomt voksende, mens cyster, cysteblødning eller blødninger i store struma kan være raskt voksende. Anaplastisk thyreoideacancer og lymfom kan være rasktvoksende, og pasienter med slikt struma bør utredes og behandles hurtig (pasient 2). Ved undersøkelsen av halsen bør kjertelens omtrentlige størrelse, form og konsistens, bevegelse ved svelging, palpasjonsømhet og eventuelle cervikale lymfeknuter beskrives. Om mulig identifiseres nedre thyreoideakant ved svelging.
Ramme 2
Diagnostikk ved store struma
Obligatatoriske undersøkelser
Eventuelle undersøkelser
Finnålscytologi (fine needle aspiration, FNA), fortrinnsvis ultralydveiledet
CT¹/MR av hals og thorax (obligatorisk ved obstruksjonstegn og intratorakalt struma)
Anti-TPO (ved hypotyreose)
TRAS, fT3 (ved hypertyreose)
Scintigrafi (ev. ved hypertyreose og før radiojodbehandling)
Spirometri (ved mistanke om luftveisobstruksjon)
Kalsitonin (ved mistanke om medullær thyreoideacancer, suspekt anamnese eller familieanamnese)
Laryngoskopi (preoperativ eller ved mistanke om recurrensparese)
Utskilling av jod i urin
1 jodholdige kontrastmidler kan forstyrre nukleærmedisinsk diagnostikk og terapi
Mekaniske komplikasjoner
Tracheakompresjon kan gi dyspné med inspiratorisk stridor (pasient 1 og 2). Dyspné og venøs stase kan forverres når armene løftes og hodet bøyes bakover eller snus, den såkalte Pembertons manøver (10 ). Hviledyspné og inspiratorisk stridor tyder på betydelig tracheakompresjon. Strumastørrelsen er ikke nødvendigvis assosiert med respiratorisk påvirkning bedømt ut ifra spirometri (11 ). I noen tilfeller kan spirometri bidra til å skille mellom strumaindusert luftveisobstruksjon og lungesykdom (12 ). Viktige alternative årsaker til dyspné er kardiopulmonale sykdommer – særlig hos eldre – hypertyreose, stemmebåndsparese ved affeksjon av nervus recurrens samt akutt interkurrent sykdom som forverring av hjertesvikt eller luftveisinfeksjoner.
Klinisk foreligger det et intratorakalt struma hvis man ikke klarer å palpere nedre begrensning av thyreoidea selv ved bakoverbøyd hode eller ved svelging. Disse bør kartlegges med CT- eller MR-undersøkelse. De fleste pasienter med intratorakalt struma har også forstørret cervikal thyreoidea. Tilfeldig funnet isolert intratorakalt thyreoideavev hos yngre pasienter bør utredes videre, for eksempel med CT-veiledet cytologi, fordi cancer muligens er hyppigere i rent intratorakalt struma (5 ).
Lett dysfagi forekommer ofte ved struma, mens vesentlig passasjehinder er meget sjeldent. I så fall må andre årsaker utlukkes med øsofagogastroskopi eller røntgenkontrastundersøkelse.
Smerter forekommer sjeldent og kan tyde på en inflammatorisk prosess, f.eks. ved subakutt tyreoiditt. Blødning i et struma kan også være smertefullt og føre til rask vekst av enkelte knuter. Stort, langsomt voksende struma forårsaker vanligvis ikke smerter, men kan føre til diffust ubehag og lokal trykkfølelse.
Øyeundersøkelse kan avdekke endokrin oftalmopati, som oftest er assosiert med Graves sykdom. Horners syndrom og parese i n. phrenicus eller n. recurrens kan forekomme ved benignt struma, men bør også vekke mistanke om malign sykdom (13 ).
Hypertyreose
Subklinisk eller manifest hypertyreose er forholdsvis vanlig ved stort multinodulært struma (14 , 15 ). Hos eldre kan tilstanden være lite symptomgivende og diagnostiseres med TSH, fT4 og ev. fT3. Jo større strumaet er, desto større er risikoen for å ha lave TSH-verdier og hypertyreose (5 , 15 ). Det er intet klart skille mellom toksisk og ikke-toksisk knutestruma. Ved mistanke om Graves sykdom leder anamnese, kliniske funn og påvisning av TSH-reseptorantistoff (TRAS) oftest til diagnosen. Atypiske kliniske funn og samtidig forekomst av knutestruma kan medføre diagnostiske vanskeligheter. Uttalt hypertyreose er vanligere hos pasienter med autoimmun hypertyreose enn hos pasienter med knutestruma. Utredning og behandling av Graves sykdom utdypes ikke videre her, men omtales omfattende f.eks. av Weetman (16 ).
Hypotyreose
Dette er uvanlig ved stort struma. Riedels struma er antakeligvis en sjelden variant av autoimmun tyreoiditt som kan føre til stort struma med hard konsistens.
Bildeundersøkelser og cytologi
Røntgen trachea, røntgen thorax eller bedre CT thorax (fig 2, fig 3) eller MR-undersøkelse kan avdekke og kvantitere intratorakalt struma, tracheadeviasjon eller -kompresjon. MR er mest nøyaktig, men også mest ressurskrevende. Med MR unngår man å gi jodholdig kontrast som kan gi kontrastmiddelindusert hypertyreose ved preeksisterende jodmangel og forstyrre videre nukleærmedisinsk diagnostikk og terapi i flere uker til måneder (17 ). Konvensjonell røntgen, CT eller MR er ikke indisert ved ukomplisert, lite struma eller ved knuter i en ellers upåfallende thyreoidea.
Figur 3 Røntgen thorax hos samme pasient som i figur 1 viser intratorakalt struma med tracheadeviasjon og moderat kompresjon. Dette er tydeliggjort ved å tegne inn omtrentlig tracheabegrensning (projisert diameter: 14 mm kranialt for stenosen, 9 mm i det stenotiske området, 15 mm kaudalt for stenosen)
Ved stort struma er thyreoideascintigrafi vanligvis indisert bare hvis det foreligger hypertyreose eller hos eutyreote pasienter hvis radiojodbehandling kan være et behandlingsalternativ. Forut for eventuell radiojodterapi bør det gjøres scintigrafi for å estimere opptaket. Thyreoideascintigrafi kan bidra til å skille mellom de forskjellige årsakene til strumautvikling gjennom opptaksverdi og fordelingsmønster, men kan ikke skille benigne fra maligne strukturer. Inhomogent opptak i en forstørret thyreoidea er typisk ved multinodulært knutestruma. Områder med lavt opptak og større eller mindre «kalde knuter» forekommer regelmessig i store knutestruma. Likevel bidrar scintigrafi lite i utredningen av malignitetssuspekte solitære knuter eller dominante knuter i et knutestruma (5 , 18 ), fordi det uansett anbefales finnålspunksjon i disse tilfellene. Intratorakale strumadeler kan visualiseres bare hvis de tar opp radioaktivitet, og undersøkelsen er kun egnet til å påvise, men ikke til å utelukke, intratorakalt struma.
Ultralyd, finnålscytologi og biopsi
Vurderer man cancer som differensialdiagnose, bør det tas finnålscytologi. Ultralydundersøkelse er nyttig særlig som veiledning for målrettet punksjon til finnålscytologi (19 ) og kan gi opplysninger om patologiske lymfeknuter. Ultralyd kan ikke skille sikkert mellom benigne og maligne knuter (20 ). Klinisk diffust struma som er stasjonært eller vokser langsomt hos en eutyreot pasient, er vanligvis ikke indikasjon for bildeutredning. Funn av en eller flere små knuter påvist ved ultralyd, CT eller MR utredes vanligvis ikke videre. Unntak er samtidig forekomst av forhold som kan vekke mistanke om thyreoideacancer (tab 1).
Tiltakende bruk av ultralyd, CT og MR ved thyreoideasykdommer resulterer i mye unødvendig utredning, fordi det påvises små knuter, cyster og uregelmessigheter som ikke har klinisk relevans (18 ). Av den grunn bør derfor bruk av ultralyd begrenses til sentre med kompetanse til bredere vurdering og kombinering med cytologi. Ved inkonklusiv cytologi og suspekte kliniske funn (f.eks. pasient 2) må grovnålsbiopsi vurderes.
Laboratoriediagnostikk
Prøve på TSH og fT4 må tas hos alle pasienter med struma. Hos pasienter med hypertyreose hvor autoimmun thyreoideasykdom kan være en aktuell differensialdiagnose, skal også TSH-reseptorantistoff (TRAS) måles. Antistoff mot thyreoideaperoksidase (anti-TPO) er ofte lett til moderat forhøyet ved knutestruma og er dermed ikke diagnostisk. Høy anti-TPO kan også ses ved Graves sykdom. Betydelig forhøyet anti-TPO-titer kan tyde på samtidig tilstedeværelse av autoimmun tyreoiditt. Høyt anti-TPO-titer indikerer økt risiko for å utvikle tyreoiditt, hypotyreose og Graves sykdom etter radiojodterapi (21 ). Det er som hovedregel ikke nødvendig å bestemme kalsitonin med mindre familieanamnesen eller andre sykdommer (f.eks. feokromocytom) kan gi mistanke om arvelig thyreoideacancer.
Hos utsatte grupper (f.eks. innvandrere fra geografiske områder med jodmangel eller personer med veldig ensidig kosthold) kan måling av jodutskilling i urin som mål på en eventuelt bakenforliggende jodmangel være aktuelt.
Behandling
Mange store struma er stasjonære eller vokser langsomt. Hvis det ikke foreligger komplikasjoner, malignitetsmistanke eller betydelig kosmetisk sjenanse, kan man se an tilstanden, særlig hos eldre pasienter. De bør kontrolleres klinisk og med fT4 og TSH én gang årlig, eller oftere hvis kliniske funn endrer seg.
Kirurgi
Kirurgi anses av de fleste som første behandlingsvalg for symptomgivende ikke-toksisk struma (8 , 10 , 12 ). I de aller fleste tilfeller er tilgang via kragesnitt uten sternumsplitt tilstrekkelig også for intratorakalt struma (10 ). Stort intratorakalt struma med tracheadeviasjon kan føre til respiratoriske komplikasjoner og er muligens forbundet med en høyere forekomst av malignitet. Profylaktisk strumektomi kan av den grunn være indisert hos slike pasienter (10 ). En avventende holdning kan forsvares hvis det intratorakale strumaet observeres og man eventuelt kan vise til en benign cytologisk prøve.
For pasienter med stort knutestruma er subtotal tyreoidektomi vanlig (8 ). Residivfaren øker med størrelsen av gjenværende thyreoideavev (8 , 10 , 22 ). Total tyreoidektomi eller hemityreoidektomi med subtotal kontralateral tyreoidektomi anbefales derfor også ved benignt struma (10 , 23 ). Ved betydelige og livstruende kompresjonssymptomer er kirurgi den raskeste måten å kontrollere situasjonen på, men dette er sjelden nødvendig. Ved lymfom kan cytostatikabehandling føre til forholdsvis rask størrelsesreduksjon. Det kunne vært aktuelt for pasient 2 hvis man ikke hadde vurdert situasjonen som vitalt truende.
Risiko for permanente operasjonsspesifikke komplikasjoner som parese i n. recurrens og hypoparatyreoidisme ligger på 0 – 3 % (5 , 10 ). Residivfaren og operasjonsrisikoen må anses som høyere ved stort struma. En sjelden, men livstruende komplikasjon er trakeomalasi som følge av stort struma. Særlig ved intratorakalt struma kan det postoperativt forekomme kollaps av luftrøret med respirasjonsstans (5 ).
Prøve av TSH, fT4 og kalsium må følges etter tyreoidektomi. Pasienter settes på substitusjonsbehandling med tyroksin etter total eller subtotal tyreoidektomi. TSH bør ligge i nedre halvdel av referanseområdet. Residivprofylakse med tyroksin etter delvis strumektomi (f.eks. hemityreoidektomi) er ikke rutinemessig indisert hos postoperativt eutyreote pasienter (5 ).
Tyroksin, tyreostatika og jod
Ved diffust struma hos yngre pasienter kan man oppnå signifikant størrelsesreduksjon med tyroksinbehandling (5 ). TSH bør i så fall ligge i nedre referanseområde. Hos eutyreote pasienter med stort knutestruma er virkningen derimot beskjeden (5 , 24 ). Effekten opphører når medikamentet seponeres. (8 , 25 , 26 ).
Hypotyreose forekommer sjelden sammen med stort struma og behandles etter vanlige retningslinjer med tyroksin til TSH kommer i nedre referanseområde. Tyreostatika kan være indisert hvis det foreligger manifest hypertyreose, spesielt i påvente av etterfølgende kirurgisk behandling eller radiojodterapi. Foreligger det et diffust struma, kan økt jodinntak ved jodmangel forebygge utvikling av struma og minske størrelsen tidlig i strumautviklingen. Ved jodbehandling av allerede eksisterende stort, kolloid knutestruma forventes det ingen vesentlig effekt, og i knutestruma med autonome områder øker dette antakelig faren for hypertyreose, spesielt der det forelå jodmangel på forhånd (5 ).
Radiojodbehandling
For pasienter med høy operasjonsrisiko, f.eks. gamle pasienter som har kardiopulmonal sykdom i tillegg eller der pasienten ikke ønsker operasjon, kan radiojodbehandling være et godt alternativ (5 , 14 , 26 – 30 ).
Dosene som brukes i denne sammenheng, er flere ganger større enn ved behandling av hypertyreose. Mens dosen for konvensjonell radiojodbehandling ofte ligger i området 200 – 600 MBq 131 I, er høydosebehandlingen den samme som ved ablasjonsterapi ved thyreoideacancer, dvs. ca. 1 000 – 5 000 MBq. Høydose radiojodbehandling for stort struma kan gis som fraksjonert behandling (pasient 1) (14 , 28 – 30 ). Fordelen er at man unngår å hospitalisere pasienten på enerom av strålehygieniske årsaker. Det kan forventes en størrelsesreduksjon på ca. 40 % i gjennomsnitt, men variasjonen er stor.
Selv om mange pasienter kun opplever en ganske beskjeden relativ reduksjon i størrelsen av strumaet, kan det ha avgjørende betydning for kompresjonssymptomene. En beskjeden økning av tracheadiameteren i et trangt område kan gi en stor økning i inspiratorisk målt trakeal strømning (FIF 50 %) (27 ). Større systematiske undersøkelser om residivfrekvensen etter radiojodterapi foreligger ikke.
I de refererte studiene er det ikke rapportert alvorlige bivirkninger. Hypotyreose kan forekomme, men er heller å anse som bieffekt enn bivirkning, siden mange av pasientene med knutestruma har manifest eller subklinisk hypertyreose forut for behandlingen. Noen pasienter kan oppleve en kortvarig forverring av obstruksjonssymptomene like etter behandlingen, men i en dansk studie fikk ingen av de 23 pasientene alvorlige respirasjonsproblemer selv om de i utgangspunktet hadde betydelig redusert tracheatverrsnitt (27 ). Stråletyreoiditt kjennetegnes av ømhet over thyreoidea med samtidig forhøyet fT3/fT4, høy senkning og feber, og er angitt å ha en insidens på ca. 3 % (27 ).
Radiojodterapi kan i sjeldne tilfeller utløse Graves tyreotoksikose (21 ). En mulig markør for økt risiko kan være forhøyet anti-TPO og TSH-reseptorantistoff forut for behandlingen.
Risikoberegninger som er foretatt på grunnlag av dosimetriske undersøkelser, kan tyde på at det ikke foreligger økt risiko for utvikling av radiojodindusert kreft utenfor thyreoidea for eldre pasienter etter høydose radiojodbehandling (31 ). Likevel bør ikke yngre pasienter tilbys slik behandling for en benign thyreoidealidelse. Det er ikke holdepunkter for økt forekomst av kreft etter radiojodbehandling i konvensjonell dosering (32 ).
Forbehandling med rekombinant humant TSH øker opptak av radiojod i thyreoidea. Slik forbehandling kan også tenkes å gi bedre effekt gjennom jevnere aktivitetsfordeling av 131 I i en ellers funksjonell, inhomogen kjertel. En slik forbehandling antas å øke behandlingseffekten av radiojod (33 ).
Konklusjon
De viktigste spørsmålene ved stort struma er: Hvor utbredt er strumaet? Er det vesentlige mekaniske komplikasjoner? Foreligger det hypertyreose? Hvor raskt har det vokst? Er det malignitetsmistanke? Har pasienten kardiopulmonal eller annen vesentlig sykdom i tillegg? Ønsker pasienten behandling?
De viktigste undersøkelsene er klinisk tilstand, TSH og fT4 samt røntgen av trachea eller thorax. Dette kan eventuelt suppleres med cytologi og CT- eller MR-undersøkelse av hals og mediastinum ved mistanke om kompresjonssymptomer. Jodholdig røntgenkontrast forsinker eventuell nukleærmedisinsk diagnostikk og behandling. Klinisk malignitetsmistanke må avklares. Bildediagnostikk er lite egnet til å skille mellom benignt og malignt thyreoideavev. Vurderer man kreft, tas finnålscytologi.
Behandlingsindikasjon er hypertyreose, mekaniske komplikasjoner, malignitetsmistanke eller kosmetisk sjenanse. Kirurgi er førstevalg, men radiojod er et godt alternativ. Tyreostatika gis ved uttalt hypertyreose.
