Saugstad, OD.
Når grenser flyttes
Om ufødt liv, helse og forskning. 205 s. Oslo: Avenir forlag, 2007. Pris NOK 198
ISBN 978-82-494-0063-8
Ola Didrik Saugstads kamp i avisspaltene mot sorteringssamfunnet, er samlet i bokform. Over 30 år med etisk-politisk engasjement kommer til uttrykk gjennom kronikker, debattartikler og intervjuer i denne boken. I tillegg har Kjell Magne Bondevik og Thorvald Steen bidratt med forord.
Innholdet er delt i tre. Del 1, om abort, foster og bioteknologi, utgjør størsteparten av stoffmengden. Det er også en del om nyfødtmedisin og en om helsevesen og forskning. For dem som ikke har fått med seg Saugstads debattinnlegg tidligere, vil boken fungere som en nyttig artikulering av restriktive synspunkter på abort, fosterdiagnostikk, preimplantasjonsdiagnostikk og mange andre kontroversielle medisinsk-etiske problemstillinger i vår tid. Andre synspunkter er ikke så mye berørt. Men så er dette heller ikke ment å være en fagbok i medisinsk etikk.
Deler av boken kan leses som et stykke samtidshistorie – historien om frykten for sorteringssamfunnet. Kanskje noe av det mest spennende er i den forbindelse Saugstads eget forord. Her beskriver han sin egen vei inn i de store kontroversielle spørsmålene om det ufødte liv for 30 år siden og spenningen han følte nå i forhold til om disse artiklene står seg i dag.
Grensene flyttes hele tiden av teknologien, og vi trenger derfor kontinuerlig å være på vakt mot et samfunn som utvikler seg i en hardere retning. Dette er Saugstads budskap. Samtidig innrømmer han i forordet at enkeltmennesket kan ha fått mer beskyttelse i løpet av den siste generasjonen. Og han påpeker også at fostre i dag ikke lenger omtales som celleklumper, slik tilfellet var i debatten i 1970-årene. Her eksisterer det en interessant spenning i fremstillingen. Men kronikksamlingen gir oss ikke noe svar på om dette også kan innebære at grenser flyttes og vi får et mykere samfunn.
Selv om Ola Didrik Saugstad har en rekke verdistandpunkter som ikke har stor utbredelse, så er hans styrke at han bidrar i samfunnsdebatten med perspektiver som en rekke ulike grupperinger kan forstå og eventuelt slutte seg til, og som ikke forutsetter at man deler et bestemt livssyn. Dette er forklaringen på at Saugstad spiller en betydelig rolle i norsk bioteknologidebatt, mens Børre Knudsen (som Saugstad omtaler innledningsvis) ikke gjør det. Men hvorfor Saugstad velger å avslutte med en epilog skrevet i et religiøst språk, blir i denne sammenheng vanskelig å skjønne. Perspektivet flyttes fra felles sak og felles menneskelige utfordringer til et vitnesbyrd for menigheten. Dermed blir det noe uklart hva som er hensikten med boken og hvem som er målgruppen.
