Posen, S.
The doctor in literature
Bd 2. Private life. 298 s, ill. Oxon: Radcliffe, 2006. Pris GBP 35
ISBN 978-1-8577-5779-8
Dette er bind 2 i serien The doctor in literature, av den australske professoren og endokrinologen Solomon Posen. Forordet er skrevet av allmennmedisineren Brian Hurwitz, som er professor og leder for masterstudiet i litteratur og medisin ved Kings College i London. Posens første antologi ble utgitt i 2005 og omhandlet hvordan legerollen var portrettert i skjønnlitteraturen (1). I det nye bindet har forfatteren samlet innpå 1 500 sitater fra 600 litterære verk og organisert disse ulike kategorier: Legens forhold til familien, kolleger, religion og kultur, og legers erfaringer med frustrasjon, kjedsomhet og utbrenthet. I tillegg er det et kapittel om legen med funksjonshemning. Kvinnelige leger er ikke omtalt i dette bindet, forfatteren annonserer i innledningskapitlet at kvinnelige medisinere vil bli spesielt omtalt i et senere bind.
Posen har en imponerende oversikt over litteraturen, men det sier seg selv at med et slikt vell av referanser sitter man lett igjen med et litt endimensjonalt og overfladisk inntrykk av våre litterære kolleger. De historiske og kulturelle aspekter ved sammenstillingen forfatteren foretar, blir i litt for liten grad gjenstand for diskusjon. Det faktum at skjønnlitterære forfattere gjør litterær bruk av legeskikkelsen og ikke alltid har ambisjoner om å gi en realistisk skildring, er noe som heller ikke problematiseres.
Posen oppsummerer sine funn om våre litterære kolleger i en kort konklusjon. Jeg gjengir noen punkter: «relatively few of them enjoy a normal family life», «those who have wives and partners chose them badly and treat them badly», «Doctors are not good team players and compromisers», «the sick doctor is almost expected to neglect his own illness and to die without fuss». Litteraturens og andre mediers fremstilling av leger kan gi opphav til merkelige forestillinger om leger og legers privatliv. Selv om ikke alle vil finne de litterære skildringene av leger gyldige, bidrar de nok til å prege befolkningens bilde av den medisinske profesjon – og de bidrar nok også til å prege hvordan leger oppfatter seg selv. En vandring i det litterære feltet med Posen som entusiastisk veiviser kan gjøre oss litt klokere.
