Det er selvsagt riktig at vår formulering om at antall selvmord sank «med opptil 150 pr. år» kan misforstås. Det er ikke snakk om en slik reduksjon i selvmordsraten hvert eneste år – da ville jo selvmord som fenomen være borte på 3 – 5 år! Det vi mener er at antall selvmord i Norge sank fra rundt 650 – 700 per år rundt 1990 til rundt 550 per år i midten av 1990-årene. Det er en stor nedgang, og det er viktig å undersøke mulige forklaringer.
Vi er enige med Reseland om at den største salgsøkningen for antidepressiver kom med paroxetin i 1993. Men dette var ikke den første selektive serotoninreopptakshemmeren (SSRI) i Norge. I 1990 kom fluvoksamin. Tidligere hadde vi fått andre nyere antidepressiver som mianserin og moklobemid. Et av hovedfunnene i vår studie er at nedgangen i selvmordsrate ikke er relatert til den store salgsøkningen av SSRI-antidepressiver i 1990-årene, men til de små salgsøkningene før dette. Sammenhengen kan m.a.o. ikke tilskrives SSRI-antidepressiver, men kanskje først og fremst andre antidepressiver.
Økologiske studier kan ikke si noe om årsakssammenhenger, og observert samvariasjon kan skyldes andre, bakenforliggende faktorer. Når psykisk lidelse (1), spesielt depresjon (2), er av de viktigste årsakene til selvmord, er det likevel naturlig å undersøke nærmere om behandling av affektive lidelser kan forklare nedgangen i selvmordsrate. Om det er medikamentene som sådan eller fenomener relatert til dette, slik som økt oppmerksomhet rundt diagnostisering og behandling av depresjon blant pasienter, pårørende og leger, eller en generell behandlingsoptimisme, kan ikke vi si noe om.
Det har vært et viktig poeng for oss å understreke disse alternative forklaringene til våre funn (3, 4). Vi er derfor overrasket over styrken i de motinnlegg vi er blitt møtt med, blant annet i Aftenposten (5, 6) og nå i Tidsskriftet. Vårt hovedfunn er bekreftet i 16 studier i 11 land. Vår tolking av funnene er etter vår oppfatning nøktern. Skulle vi underkjent en sannsynlig tolking og avvist antidepressiv behandling som en mulig forklaring? Etter vår oppfatning ville det vært langt mer problematisk. Vi er derfor uenig i at vi har formidlet vår forskning uriktig.
At Folkehelseinstituttet skulle delta aktivt i markedsføringen av nyere antidepressive legemidler, er en absurd påstand. Det er usaklig og grenser mot personforfølgelse når Reseland hevder at ansatte på Folkehelseinstituttet mottar penger fra legemiddelindustrien. Dette er selvsagt ikke sant, til tross for Reselands gjentatte påstander.
