Illustrasjonsfoto Grafton Marshall Smith/Corbis/SCANPIX
Imponerende fremskritt i etterkrigstiden gjør at moderne medisin kan holde alvorlig syke pasienter i live lenge etter at de ville ha dødd naturlig. Det har vært hevdet at oppfinnelsen av respiratoren markerer et veiskille. Fra og med da oppsto spørsmålet om, og i tilfelle når, det er forsvarlig å koble den syke fra det maskineriet som holder vedkommende kunstig i live.
Vanskelige problemstillinger av denne sorten er ikke utelukkende medisinske. Også jusen regulerer legenes plikter og pasientenes rettigheter. I tillegg må man gjøre etiske overveielser. Noen ganger er det temmelig klart hva som skal regnes som «nytteløs behandling». Andre ganger vil dette være beheftet med usikkerhet, og da kan oppfatningene være sterkt influert av hvilket verdisyn leger og pasienter har: Hva menes med «et liv som ikke er verdt å leve»?
Mangeårig redaktør av Journal of Medical Ethics, legen og filosofen Raanan Gillon, mener at legevirksomhet grunnleggende sett er et etisk «prosjekt». Slik han ser det, bør de fire prinsipper for helseetikk ligge til grunn for legens handlinger; velgjørenhet, ikke skade, respekt for (pasient)autonomi og rettferdighet (1). Disse kan imidlertid komme i konflikt med hverandre i praksis, og det er heller ikke alltid klart hvordan de skal fortolkes hver for seg. Da trengs så vel klinisk skjønn som teoretisk argumentasjon for å kunne prioritere mellom dem.
I dette nummer av Tidsskriftet belyses i to artikler kompliserte – og utfordrende – medisinsketiske og juridiske problemstillinger omkring behandlingsavståelse og informert samtykke. Disse kommenteres i en delvis kritisk lederartikkel om det tidvis spenningsfylte forholdet mellom medisin og jus.
