Woodhouse, J
Strategies for healthcare education
How to teach in the 21st century. 153 s, ill. Oxon: Radcliffe, 2007. Pris GBP 25
ISBN 978-1-84619-006-3
Det var med stor interesse jeg gikk løs på denne boken. En rykende fersk oversikt over morgendagens undervisningsmetoder er ikke dagligdags kost, og gjennomlesing av innholdsfortegnelsen skjerpet appetitten på boken.
Den er ikke uoverkommelig. På vel 130 sider tar forfatterne i korte avsnitt opp kjente temaer som forelesningsformen, kasuistikkbasert læring, smågrupper, problembasert læring, IT-simulering og rollespill. Mer spennende virket kapitler om refleksjon, kreative aktiviteter, opplevelsesbasert læring og selvregulert læring. Omtalen av de enkelte pedagogiske tilnærmingene er kortfattet, men likevel forbausende utfyllende. Ofte er de satt opp tabellarisk, med fordeler og ulemper ved metoden. Forfatterens referansepunkt er sykepleierutdanningen.
Selvregulert læring omhandles over 11 små sider. På denne begrensede plassen makter likevel forfatteren å gå i dybden, stille opp teorier og vise hvor teoriene svikter i å forklare hva som skjer når læringsmetoden skapes i øyeblikket av den som lærer. Forfatterens utgangspunkt er den altfor sparsomme litteraturen om temaet, og hun løser dette problemet ved å beskrive sin egen selvregulerte læring og trekke linjer derfra til betingelser for studentenes selvregulerte læring. Temaene er satt sammen til en løpende tekst som forteller om det unike potensialet i ethvert studieløp, og det gis eksempler på hvordan det kan stimuleres.
Kapitlet om erfaringsbasert læring er også verdt å nevne. Forfatter siterer Kolbs sirkel for slik læring: eksposisjon, refleksjon, abstraksjon og aktiv eksperimentering. I tillegg illustrerer forfatteren hvordan klasseromsundervisning kan bli erfaringsbasert når man lykkes i å vekke studentenes emosjonelle respons. Jeg tror metoden bestemmer læringen. Når utgangspunktet er å stimulere studentenes emosjonelle respons, blir læringen affektiv. Studentene trenes i empati. Fra egen erfaring savner jeg omtale av hvordan studentenes ansvarsfølelse kan vekkes i erfaringsbasert undervisning og hvilken betydning det har for læring. Kapitlet kan få oss medisinske undervisere til å tenke over om vi har med tilstrekkelig antall elementer fra Kolbs sirkel i den erfaringsbaserte undervisningen vi gir studentene. Setter vi den erfaringsbaserte studentundervisningen inn i en kontekst som gir studentene full læringsuttelling av tiltaket?
Bokens begrensning ligger i at læring alltid er situasjonsbetinget og bare delvis kan dekkes av teoretisk forståelse. En kortfattet tekst kan, uansett hvor god den er, stå for langt fra pedagogisk praksis til å gi leseren tilstrekkelig mening. Problemet øker når forfatteren skriver ut fra et annet utgangspunkt enn leserens, i dette tilfellet der forfatterne har sykepleierutdanning som utgangspunkt mens jeg relaterer meg til utdanning av leger. Jeg opplever at min egen kunnskap om medisinsk utdanning og ikke minst egne interessefelt bestemmer hva jeg leser med interesse og hvilke kapitler jeg blir skuffet over, mest fordi teksten blir for summarisk.
Men alt i alt fungerer boken i sin kortfattethet. Selv overfladisk lest vil man sitte igjen med en følelse av å være litt akterutseilt. Stramme rammer og etablerte rutiner gjør at deler av enhver medisinsk studieplan vil kunne bli sedimentert, for lite inspirert, for lite i takt med moderne pedagogikk. Da vil denne oversikten kunne gi inspirasjon til hvor man bør sette inn kreftene, i oppdatering eller nyskaping av læringsmetoder.
