Stamcelleforskning utenfor laboratoriet

Denne boken belyser dansk stamcelleforskning fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv. Den er et resultat av et treårig forskningssamarbeid mellom forskere fra ulike samfunnsvitenskapelige fag. Det er 11 forfattere og 12 kapitler foruten forord, forfatterpresentasjon og stikkordregister.

«Denne bog handler om tilblivelsen af et forskningsfelt i Danmark,» sier redaktørene Klaus Høyer og Lene Koch i innledningskapitlet. Imidlertid løfter den ikke frem danske stamcelleforskere, laboratorier eller forskningsprosjekter. Med bakgrunn i fag som antropologi, jus og psykologi belyser forfatterne hvordan stamcelleforskning også former og formes av eksempelvis pasientforeninger, lovgivning, medier og markedsinteresser. Oppmerksomheten er således primært rettet mot forhold utenfor laboratoriene. Tesen er at utviklingen innenfor og utenfor laboratoriet er koblet. Denne tesen omtales som samproduksjonsperspektivet og er under utvikling innenfor STS-feltet (Science and technology studies), der arbeidene til bl.a. Sheila Jasanoff og Bruno Latour står sentralt.

Tittelen, Håbets teknologi, gir et signal. Stamcelleforskning, som kontroversiell og ressurskrevende forskning, er avhengig av befolkningens håp eller tiltro til at forskningen er ansvarlig, ønskelig eller vil lede mot forbedringer. Forfatterne ser slike håp som vesentlige mulighets- eller suksessbetingelser for stamcelleforskning og undersøker hvordan disse håp uttrykkes og blir produsert. Forfatterne analyser bl.a. tilbud om oppbevaring av stamceller fra navlestrengsblod, identitetsdanning i Dansk Parkinsonforening, eggdonorers og forskeres vurderinger i fertilitetsklinikken, hjertepasienters perspektiver på eksperimentell stamcellebehandling og hvordan stamcelleforskningens legitimitet uttrykkes i lovregulering av forskning og patentrettigheter. Som det fremgår fra disse studier, er ikke håp noe forskerfellesskapet alene kontrollerer eller står ansvarlig for. Håp produseres og formes også av andre som berøres av, knyttes til eller har interesser i stamcelleforskning.

Det er en rekke engasjerende enkeltkapitler som kan leses uavhengig av hverandre. Samlet kan kapitlene også fungere som en introduksjon til samproduksjonsperspektivet, som også er bokens ambisjon. Bidragene ligger først og fremst i kasusstudienes analyser av hvordan normative vurderinger utgjør en uomgjengelig del av forskningsprosessen. Problemet med å begrepsliggjøre moralske eller politiske aktiviteter utgjør trolig den mest presserende utfordringen for den forskningstradisjonen forfatterne skriver seg inn i.

De to siste kapitlene var noe skuffende. Forsøkene som her blir gjort på å utvikle et normativt perspektiv på forskningsprosessen (inklusive egen forskningsprosess) sentreres rundt vage teoretiske begreper i stedet for materiale fra kasusstudiene. Det blir uklart hva begrep som «interesse», «omsorg» og «motstand» egentlig bidrar med når problemet med juksingen i Whang-skandalen utlegges som manglende omsorg for motstanden. Dette handler ikke om motvillig lesing, men om håp forfatterne av boken selv produserer. Det skapes forventninger til at deres eget forskningsfelt kan utgjøre et bærende alternativ til «tradisjonelle» vitenskapsfilosofiske innfallsvinkler til normative vurderinger av urettferdighet, lidelse eller verdighet.