Johan Halse utdyper problemstillingen om en eventuell sammenheng mellom rosiglitazon og hjerteinfarkt og setter spørsmålstegn ved behandlingseffekten av både pioglitazon og rosiglitazon.
Det er enighet om at både symptomkontroll og forebygging av komplikasjoner er viktige effektmål for alle antidiabetika, og at god blodsukkeregulering forebygger mikrovaskulære og muligens også makrovaskulære komplikasjoner (1). De amerikanske og europeiske diabetesorganisasjonene har nylig publisert felles retningslinjer for behandling av type 2-diabetes (1). Her sidestilles glitazonene med insulin og sulfonylureapreparater som tilleggsbehandling for pasienter som ikke har god nok glykemisk kontroll (HbA1C ≥ 7 %) etter livsstilsendring og behandling med metformin.
Halse hevder at tre studier viser at rosiglitazon ikke gir redusert overdødelighet og lavere forekomst av kardiovaskulære hendelser hos diabetikere (2 – 4). Denne tolkingen er vanskelig å forstå. Den førstnevnte studien inkluderte ikke diabetikere og hadde kombinasjonen av nyoppstått diabetes og død som primært endepunkt (2). Dødeligheten var for øvrig lav, 1,1 % i rosiglitazongruppen (n = 30) og 1,3 % i placebogruppen (n = 33), og studiens styrke var åpenbart for lav til å kunne avdekke eventuelle forskjeller. Den andre studien hadde tid til monoterapisvikt som primært endepunkt og hadde heller ikke tilstrekkelig styrke til å kunne avdekke eventuelle forskjeller i «harde endepunkter» (3). Den tredje artikkelen er, som det fremgår av tittelen, en interimsanalyse av en studie som først vil bli avsluttet i 2009, og er derfor ikke konklusiv (4).
