Hvordan blir nyansatte leger tatt imot på barneavdelingene?

Materiale og metode

I mai 2005 sendte vi to forskjellige spørreskjemaer adressert til avdelingsoverlegene ved landets 22 barneavdelinger. Det ene skjemaet var til avdelingsleder og/eller leder for avdelingens utdanningsutvalg. Her spurte vi om avdelingen hadde utarbeidet introduksjonsprogram for nyansatte, om programmet ble gjennomført, og hvis det fantes et program, ba vi om å få tilsendt en kopi. Det andre skjemaet ba vi avdelingsleder distribuere til leger i spesialisering som var ansatt på avdelingen i løpet av de siste 12 måneder. Dette skjemaet inneholdt 30 spørsmål om blant annet følgende: hvor lenge vedkommende hadde vært ansatt, ansettelse i fast stilling eller vikariat, praktiske forhold før ansettelse, om det fantes introduksjonsprogram og hvor tilfreds man var med gjennomføringen, tildeling av veileder og når man begynte å gå selvstendige vakter.

Hver barneavdeling fikk 4 – 8 spørreskjemaer for distribusjon til disse legene. Til sammen 116 skjemaer ble sendt ut. Antallet var et grovt estimat og valgt slik at alle aktuelle kandidater skulle få anledning til å delta. Etter seks måneder ble det gjennomført en purring via e-post til alle avdelingsledere. Alle skjemaer ble besvart anonymt.

Svarene ble registrert og analysert ved hjelp av statistikkprogrammet SPSS (versjon 13.0). Kvantitative data er presentert som prosentandeler eller median med interkvartilspredning. Vi brukte khikvadrattest for sammenlikning av kategoriske data.

Resultater

42 leger i spesialisering besvarte skjemaet etter første forespørsel, ytterligere 18 etter purring. Vi har ikke bakgrunnstall som kan beskrive svarprosent i forhold til reelt antall nyansatte i tidsrommet undersøkelsen pågikk. De fleste spørsmålene hadde oppgitte svaralternativer for avkrysning. Enkelte spørsmål var åpne for kommentarer.

20 avdelingsledere besvarte skjemaet enten selv eller ved leder i utdanningsutvalget. 13 oppga at avdelingen hadde utarbeidet et introduksjonsprogram. Programmet ble gjennomført i ni avdelinger og delvis gjennomført i fire. Ti avdelingsledere returnerte en kopi av «eget» program. De varierte fra korte, håndskrevne stikkordslister til omfattende vedlegg med varierende relevans og dato for utarbeiding.

Tabell 1 oppsummerer svarene fra legene i spesialisering. Kun fire av 60 ble ansatt i tidsbegrensede stillinger på 4 – 6 år, resten i kortere vikariater på varighet opptil 12 måneder. Vel halvparten ble i brevs form ønsket velkommen til avdelingen før de tiltrådte stillingen. 63 % gjennomgikk en planlagt opplæring, og kun litt over halvparten fikk tildelt veileder i løpet av de første to ukene. Første veiledersamtale ble gjennomført etter mediant åtte uker, men med svært stort sprik i praksis. Figur 1 viser hvor tilfreds nyansatte leger var med måten de ble mottatt på ved sin nye avdeling. Vi har valgt å dele inn respondentene i dem som var godt tilfreds (skår 7 – 10, n = 26) og dem som var mindre tilfreds (skår 1 – 6, n = 34) med mottakelsen. Det at avdelingene hadde et introduksjonsprogram – og at dette ble gjennomført – var de eneste variablene som statistisk signifikant skilte gruppene fra hverandre (tab 2).

Figur 1  Tilfredshet hos nyansatte leger med måten de blir mottatt på ved sin nye avdeling. Respondentene er delt inn i dem som var godt tilfreds (skår 7 – 10, n = 26) og dem som var mindre tilfreds (skår 1 – 6, n = 34) med mottakelsen

Følgende utsagn illustrerer hvordan noen av de nyansatte legene opplevde første tiden på sin nye arbeidsplass: «Introduksjonsprogrammet ble ikke gjennomført, det var tungt å være her de første ukene – følte meg overlatt til meg selv.» «Gode intensjoner, men vanskelig å gjennomføre introduksjonsprogram på grunn av travle overleger.» «Jeg har selv fått jobben med å lage en introduksjonsperm, derfor ble den ikke brukt da jeg startet». «Leger er generelt for lite flinke til å ta vare på hverandre under opplæring, det antas altfor ofte at man skal tilegne seg det selv.» Generelt anga mange at de savnet opplæring i akutte prosedyrer, spesielt innen nyfødtmedisin. Relativt få gjennomgikk en systematisk innføring på nyfødtseksjonen.

Diskusjon

Fra USA finnes det flere publikasjoner om hvordan nyansatte utdanningskandidater i begynnelsen av spesialistutdanningen blir introdusert for og orientert om faget. Dette gjøres ofte systematisk de første 1 – 2 uker etter ansettelse (2 – 5). I Danmark arrangeres det regelmessig obligatoriske introduksjonskurs for nye utdanningskandidater i barnemedisin (6). I Norge finnes ingen slike formelle introduksjonsprogram i regi av de fagmedisinske foreningene. Vi har heller ikke funnet tidligere norske publikasjoner som har fokusert på hvordan nyansatte leger i spesialisering blir mottatt og introdusert for sitt nye fagfelt, verken i pediatri eller andre fagområder. Betydningen av en god mottakelse og et godt introduksjonsprogram for en slik nyansatt lege i en norsk setting er derfor ukjent. I vår studie var leger i spesialisering som var ansatt i avdelinger med utarbeidede og gjennomførte introduksjonsprogram for nyansatte, klart mer tilfreds enn dem som ble ansatt der det ikke var slike programmer. Imidlertid hadde kun to tredeler av landets barneavdelinger utarbeidet introduksjonsprogram for nye leger i spesialisering, og av disse er det igjen kun ca. to tredeler som anga at dette ble brukt. Omfang og kvalitet på programmene synes å variere betydelig.

Denne spørreundersøkelsen har flere svakheter med henblikk på vitenskapelig design. Vi har ikke informasjon om kjønn eller alder på respondentene. Det er heller ikke tatt høyde for forskjell i arbeidserfaring ved ansettelse i aktuelle stilling på barneavdelingen. Enkelte respondenter anga blant annet at de hadde hatt sommerjobb på samme avdeling før de begynte i sin nåværende stilling. Andre hadde jobbet på andre barneavdelinger tidligere og har dermed et bedre faglig grunnlag enn kolleger som er helt nye i pediatrifaget. Kjønn, alder og tidligere arbeidserfaring er alle variabler som trolig kan ha betydning for hvordan man besvarer spørsmålene. I en amerikansk undersøkelse av et introduksjonsprogram i allmennmedisin anga leger i spesialisering som hadde tidligere arbeidserfaring, noe overraskende, at pasientrettede arbeidsoppgaver var det de hadde mest behov for å gjennomgå (7). En annen svakhet med vår studie er at svarprosenten er usikker. Kun litt over 50 % av de skjemaer vi initialt sendte ut, ble besvart. Imidlertid mangler nasjonale bakgrunnsdata for antall nye leger i spesialisering i norske barneavdelinger, og vi vet derfor ikke eksakt hvor mange nye slike leger som ble ansatt på barneavdelinger i Norge i den aktuelle 12-månedersperioden.

På tross av studiens svakheter mener vi å ha identifisert en rekke områder med potensial for betydelig forbedring ved mottak av yngre, nyansatte kolleger ved landets barneavdelinger. Før man begynner i ny jobb burde det være en selvfølge at man ønskes velkommen ved et kort brev med generell informasjon om den nye arbeidsplassen. I vår undersøkelse var det bare litt over halvparten av landets barneavdelinger som praktiserte dette. En god mal for slike velkomstbrev finnes blant annet i håndboken Veileder for turnus i sykehus (8). I underkant av to tredeler av respondentene gjennomgikk en form for introduksjonsprogram i den første tiden etter ansettelse. Noen av programmene er imidlertid så korte at det er vanskelig å forstå at de kan ha noen særlig faglig betydning. Relativt få fikk innføring på seksjonen/posten for nyfødtmedisin. Dette er overraskende, da behandling av syke nyfødte trolig er mest utfordrende og krevende for leger som er nye i det barnemedisinske fagfeltet. I en liknende undersøkelse fra USA var også manglende introduksjon i pasientrettet klinisk virksomhet noe nyansatte leger savnet i introduksjonskurset (7).

Det var åpenbart varierende kvalitet og lengde på introduksjonsprogrammene, men gruppen som gjennomgikk slike programmer, var klart mer tilfreds med måten de var blitt mottatt på enn dem som ikke gjennomgikk slike programmer. Når det gjaldt praktiske forhold, fikk de fleste nyansatte tildelt kontorplass og PC kort tid etter tiltredelse. Det var imidlertid kun rundt halvparten som fikk utdelt avdelingens lokale metodebok/prosedyreperm, og enda færre som fikk utlevert Veileder i akutt pediatri (9). Den siste boken regnes som et norsk standardverk for behandling av akutte tilstander hos barn. Sett i lys av at mange avdelinger ikke har oppdaterte prosedyreverk for behandling av akutte tilstander hos barn, mener vi at nyansatte kolleger bør få utdelt Norsk barnelegeforenings veileder i akutt pediatri av arbeidsgiver når de begynner på en barneavdeling i Norge.

Legeforeningen har klare anbefalinger vedrørende systematisk veiledning av leger i spesialisering (10). Nyansatte skal blant annet ha oppnevnt veileder senest to uker etter ansettelse. I vårt materiale var det bare litt over halvparten av utdanningskandidatene som fikk dette, og mediant tidspunkt for første veiledningssamtale var så sent som åtte uker etter ansettelse. Den første fasen av et veiledningsforhold er viktig både når det gjelder faglig introduksjon, men også for å etablere mellommenneskelige relasjoner (11). Avdelingsoverlegen, avdelingens utdanningsutvalg og hele overlegestaben har et felles ansvar for at dette gjennomføres i tråd med anbefalingene.

Vi konkluderer med at det synes å være rom for store forbedringer i hvordan nyansatte leger i spesialisering blir mottatt på barneavdelinger i Norge. Noen avdelinger har forbilledlige programmer som gjennomføres. Andre avdelinger har gode programmer og intensjoner, men klarer ikke å følge opp i praksis. Til slutt er det åpenbart at enkelte avdelinger forsømmer dette området, med de negative konsekvenser det har for den nyansatte legen. I ramme 1 har vi oppsummert det vi mener bør være minimumsstandarder for hvordan en nytilsatt lege i spesialisering blir mottatt på en norsk barneavdeling. Tabell 3 gir et konkret eksempel på hvordan et introduksjonsprogram med tilhørende sjekkliste kan utformes. Barneavdelinger som ønsker flere forslag til eller råd om forbedring av egen praksis, kan ta kontakt med en av forfatterne (BN) for å få tilsendt utfyllende materiell.