Ranhoff, AH
Schmidt, G
Ånstad, U
Sykehjemsmedisin for sykepleiere og leger
244 s, tab, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2007. Pris NOK 329
ISBN 978-82-15-00627-7
Det er bred enighet om at det er behov for å styrke både legetjenestene og pleietjenestene i sykehjem. Sykehjemspasienter er blant de sykeste og svakeste i landet og har omfattende behov for både legetjenester og pleietjenester av god kvalitet.
Det har vært sagt og skrevet mye om behovet for å styrke bemanningen av fagpersonell ved sykehjemmene. Det har derfor vært påpekt, ikke uten en viss rett, at det har vært lagt for mye vekt på bemanningsnormer, at det har gått på bekostning av en like nødvendig vektlegging av kvaliteten på den fagutøvelsen som skjer på sykehjemmene.
Det er derfor kjærkomment at det nå er utgitt en ny bok om sykehjemsmedisin. Den henvender seg først og fremst til leger og sykepleiere, men er også relevant for medisinstudenter og sykepleiestudenter. Intensjonen har vært å gi en generell innføring i de oppgaver og utfordringer som møter medisinsk personell i sykehjem. I tillegg er den ment å kunne brukes som oppslagsbok i forbindelse med konkrete kliniske problemer og som støtte ved undervisning og kvalitetsarbeid i sykehjemmet.
Forfatterne er en redaksjonsgruppe på tre leger med lang og bred erfaring innenfor fagområdet legetjenester til eldre – Anette Hylen Ranhoff, Gisle Schmidt og Unni Ånstad. I tillegg er det bidrag fra Anna Stavdal, Anne Merete Bull, Jørund Straand, Tore Hoel og Lasse Skaug. Med unntak av kapitlene Bedre legemiddelbruk i sykehjem (Jørund Straand) og Jus i sykehjem (Lasse Skaug) fremgår det ikke hvordan forfatterne har bidratt til de ulike kapitlene.
Boken er bygd opp rundt tenkte eksempler fra et fiktivt norsk sykehjem, Langåsen sykehjem. Det er begrensede legeressurser, og kvaliteten på det medisinskfaglige arbeidet er avhengig av et godt samarbeid mellom lege og sykepleier, med klare delegeringsprosedyrer.
Eksemplene er lett gjenkjennelig i en vanlig norsk sykehjemshverdag og fungerer godt.
Målgruppen er bred, og boken preges naturligvis av det. Utøvelsen av sykehjemsmedisin er imidlertid utpreget lagarbeid, og det samlede resultat er like avhengig av god samhandling som av kvaliteten på hver enkelt fagpersons innsats.
En bred målgruppe betyr imidlertid at man ikke naturlig går detaljert inn i det spesifikt medisinskfaglige. Når det gjelder dybdekunnskap innen sykehjemsmedisin, må sykehjemslegene ty til annen litteratur. Her gis god hjelp, det er anbefalt litteratur etter hvert kapittel.
Legemiddelbehandling av sykehjemspasienter er krevende og viktig. Dette er godt behandlet, men skjemmes av at man ikke har gjort et valg mellom bruk av merkevarenavn og generisk navn på de omtalte medikamentene – det brukes om hverandre. Det ville ha vært ryddigere om man hadde brukt generiske navn konsekvent.
Jeg synes at forfatterne har lyktes i sine intensjoner. Boken kan anbefales, særlig for leger og sykepleiere som skal begynne å arbeide i sykehjem.
