Rognum, TO
Ottosen, E.
Bioteknologi på liv og død
En enkel bok om Mehmet og Dolly, stamceller og donorsøsken, bioetikk og menneskeverd. 112 s, ill. Oslo: Lunde forlag, 2007. Pris NOK 149
ISBN 978 -82-520-4972-5
I denne lille og oversiktlige boken tar rettsmedisineren og den tidligere lederen for Bioteknologinemnda, Torleiv Ole Rognum og teologen og informasjonslederen Espen Ottosen, leseren med på en reise gjennom en rekke vanskelige spørsmål. Bakgrunnen, og den tematiske følgesvennen, er Mehmet-saken: Historien om den lille syke gutten som forandret en rykende fersk bioteknologilov uten å ha blitt helbredet.
Forfatterne fremhever sammenhengen mellom nye teknologiske muligheter og moralske utfordringer. De er uredde og tør der andre tier. De reiser spørsmål om hva som skal regnes som alvorlig sykdom, om abort er moralsk forsvarlig og om embryoet har moralsk status og hvilke mennesker samfunnet har rom for. Rognum og Ottosen gir leseren innsikt i både den tekniske og den politiske bakgrunnen for den norske bioteknologiloven. De synliggjør forskernes overselging og medienes opphaussing av bioteknologiens muligheter, samtidig som de belyser selvbestemmelsens og kunnskapens skyggesider.
Målgruppen er leg og lærd med interesse for moderne bioteknologi. Forfatterne bruker gode illustrasjoner (med skjemmende slett bildekvalitet) og argumenterer klart og åpent. De hevder at «boka er ment som en hjelp til å forstå begrepene og hva de innebærer – slik at man kan gjøre seg opp en velbegrunnet mening ut fra eget etisk ståsted» (s. 7). På dette punkt er de for ambisiøse. Selv om forfatterne har en åpen og lite fordømmende stil, er den skrevet ut fra ett bestemt perspektiv. Leseren mangler en rekke viktige (mot)argumenter for å kunne gjøre seg opp en berettiget mening. Språket er farget av forfatternes oppfatning, f.eks. når de bruker termer som «designerbaby», «etiske stamceller» og «donorbaby».
Mens de er gode til å avsløre vikarierende motiver og underliggende agendaer hos opponentene, er de mindre gode til å oppdage bjelken i sitt eget øye. De ser f.eks. ikke paradokset i å gjøre bruk av en streng mekanistisk forståelsesramme (cellekjernen som «plantegningen til hele individet») for å argumentere for menneskeverdet (og dets tidlige begynnelse). Forfatterne er heller ikke åpne for problemene ved skråplansargumentet og bygger sin argumentasjon på det som i beste fall er en feiltolking av filosofen Immanuel Kant (1724 – 1804) (1). I tillegg tar de ikke på alvor de prinsipielle utfordringene i nyere forskning som antyder at vanlige celler kan gjøres embryoniske.
Alt i alt en velskrevet, lettlest og engasjerende bok, som kan anbefales!
