Berit, Rustand
Psykiatriens samfunn
217 s, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2007. Pris NOK 299
ISBN 978-82-15 -01007-6
Rustand etterlyser en kultursensitiv psykiatri som i større grad forholder seg til pasientens egen kulturelle tilknytning og forståelse av egen sykdom. Boken retter seg mot behandlere og miljøarbeidere i psykisk helsevern samt personer som har erfaringer fra psykisk helsevern, som pasienter eller pårørende. Boken er en bearbeiding av Rustands hovedoppgave i sosialantropologi. Avsnitt for avsnitt henter Rustand frem ulike sosialantropologiske beskrivelser, teorier og begreper for å belyse hva som gjør ting vanskelig for pasientene i en norsk psykiatrisk virkelighet. Denne virkeligheten er Rustand blitt godt kjent med gjennom 17 opphold over 20 år som pasient på et psykiatrisk bo- og behandlingssenter i en småby i Sør-Norge.
Rustand sannsynliggjør meget godt følgende «kulturkonflikt»: I den lokale bygdekulturen i Sør-Norge der hun levde, er det akseptert at personer som utsettes for belastninger i form av tap, fastlåste konflikter eller trusler om tap av sosial posisjon, reagerer med fysiske symptomer som smerter, søvnproblemer og utmattelse. Når allmennlegen ikke finner noe fysisk grunnlag for symptomene, blir de ofte henvist til psykiatrisk behandling. Men i den psykiatriske kultur eller «meningsstruktur» tolkes det som personen forteller som om det dreier seg om forhold ved personen selv – avvikende atferd og reaksjonsmåter, mangelfullt utviklede mestringsstrategier, dårlig selvbilde, falske forestillinger. Pasientene stilles overfor et umulig valg. Om de fastholder sin egen kulturelle forståelse av sine lidelser, blir de ansett som lite samarbeidsvillige og med liten sykdomsinnsikt. Om de velger å overta den psykiatriske kulturens forståelse av sine lidelser, må de ut fra sin egen kulturelle forståelse se seg selv som udugelige. Ifølge Rustand resulterte denne konflikten dels i en form for taus protest hos pasientene, dels i avvikende atferd som gav uttrykk for den umulige situasjon de befant seg i. Hjemme blir de lett oppfattet som enda mer «gale» i bygdefolks øyne, jo mer de gir uttrykk for den psykiatriske kulturens normer for ideell atferd.
At mange pasienter opplever en slik konflikt, tror jeg representanter for den psykiatriske kultur lett kan akseptere. At behandlernes forståelse av psykiske lidelser kun er et kulturelt perspektiv, og at dette må anses som likeverdig med pasientenes folkelige forståelse av egne problemer, er antakelig drøyere å svelge. Rustand drøfter ikke hva som kunne være en bedre forståelse og behandling av psykiske lidelser. Hun avgrenser seg til å belyse konflikten pasientene befinner seg i fra flere ulike perspektiver. Boken besvarer ikke godt hva som kunne vært bedre alternativer til den psykiatriske behandlingspraksis. Rustand gir likevel mange beskrivelser og analyser av situasjoner hun har opplevd mens hun var i psykiatrisk behandling som gir grunn til kritisk ettertanke.
