Bjørneklett, A.
On antidepressant effects of running and SSRI
Focus on hippocampal and striatal dopamine pathways. Doktoravhandling. Stockholm: Karolinska Institutet, 2007.
ISBN 978-91-7357-246-0
Fysisk aktivitet er en virksom behandlingsmetode ved depresjon, og undersøkelser har vist at den er like effektiv som antidepressive medikamenter. Vi har derimot mindre kunnskap om hvordan fysisk aktivitet kan påvirke depresjon. Dette forskningsfeltet har den norske forskeren Astrid Bjørneklett gått inn i. Hun har nylig forsvart sin doktoravhandling ved Karolinska Institutet i Stockholm. Avhandlingen består av dyreeksperimentelle studier, og forskerne har undersøkt nevrobiologiske endringer når deprimerte rotter er blitt utsatt for løping og behandling med et SSRI-preparat (escitalopram).
Flere deler av hjernen er affisert ved depresjon. Det har vært knyttet mye interesse til hippocampus, som er viktig for hukommelse og læring. Dette er et av de få områdene der det skjer nydanning av celler i den voksne hjerne. Flere studier har vist at alvorlig deprimerte pasienter har redusert volum av hippocampus, og volumreduksjonen er korrelert til varigheten av sykdommen. En forklaring er at nydanningen av celler, nevrogenesen, reduseres ved depresjon. Dette kan ligge til grunn for kognitive symptomer som konsentrasjonsproblemer og redusert hukommelse. Det mesolimbiske dopaminsystemet er viktig for motivasjon og lystopplevelser, og det er mulig at redusert funksjon i hjernens belønningssystem kan forklare aspekter av depresjon, slik som tap av lyst og glede. I seks artikler er disse mekanismene undersøkt empirisk.
I dyremodeller av depresjon er det mulig å skille mellom antidepressiv respons som er lik noradrenalin og respons som er lik serotonin. Forskerne fant at løping hadde en noradrenalinlik antidepressiv effekt, mens SSRI-preparatet ikke overraskende hadde en serotoninlik respons. Et interessant funn var at den serotoninlike responsen ved SSRI-preparatet ble observert bare hos rotter som hadde tilgang på løpehjul. Dette tyder på at miljøfaktorer kan ha betydning for virkning av antidepressive medikamenter.
Deprimerte rotter hadde lavere nydanning av celler i hippocampus sammenliknet med rotter som ikke var deprimerte. Dette ble normalisert både etter 30 dager med løping og inntak av SSRI-preparater. Effekten av medikamentet var uavhengig av tilgang på løpehjul. Rotter som var utsatt for mildt stress i form av sosial isolasjon, fikk lavere dopamin D2-mRNA-nivå, og dette tyder på at nedregulering av dopamin D2-reseptoren i belønningssystemet kan bidra til å utløse depresjon.
Avhandlingen er et spennende eksempel på hvordan grunnforskning kan bidra til å belyse viktige kliniske problemstillinger. Den finnes i fulltekstversjon på http://diss.kib.ki.se/2007/978-91-7357-246-0/thesis.pdf
