Rusmiddelavhengige har generelt svake pasientrettigheter, og fristbrudd i forbindelse med ventetid på behandling i spesialisthelsetjenesten hører med til dagens orden. Klageretten blir også i liten grad benyttet av denne pasientgruppen. Pasientenes rett til helsehjelp hos fastlege er dårlig definert. Mange fastleger avstår fra å involvere seg i behandlingen av de tyngste rusmiddelavhengige uten at dette vanligvis gir noen negative konsekvenser for legene.
Materialet i vår studie viser at medisinering med opioider i forkant av LAR-behandling er en effektiv måte å stabilisere pasientene på (1). Det gir hjelpeapparat og pasient gode muligheter til å få etablert ansvarsgruppe og lage tiltaksplan. Etter ufrivillig utskrivning vil de alle fleste LAR-pasienter ønske å gjenoppta behandlingen. Medikamentell stabilisering med opioider i fastlegens regi har også her vist seg å være til hjelp. Det byr på etiske problemer å nekte pasientene medikamentell behandling etter ufrivillig utskrivning fra LAR-systemet, både fordi dødeligheten da øker, og fordi sjansene for en nødvendig stabilisering og videreføring av rehabiliteringen reduseres. Forutsetningen er at medikamentene suppleres med et aktivt og energisk tverrfaglig samarbeid for å sikre at pasienten lykkes bedre ved neste forsøk med LAR-behandling. Gjeldende regler begrenser fastlegenes muligheter for å forskrive opioider til rusmiddelavhengige. Regelverket kan dermed sies å stå i en viss motstrid til pasientrettighetene ved at en potensielt livreddende behandling ikke kan settes inn av fastlegen.
Lavdose buprenorfin i form av Temgesic har i vårt materiale vist gode resultater både på rusing med andre opioider og på dødelighet. Feil administrering i form av sniffing og injisering er vanlig. Derfor er ikke dette et medikament som egner seg for permanent behandling av de fleste av disse pasientene. For å unngå problemene, kan buprenorfinplaster forsøkes. Uansett bør en potensielt livslang opioidbehandling forankres i LAR-systemet, slik at pasienten er sikret behandling uavhengig av fastlegens personlige innstilling til opioidbehandling og stabilitet i praksis.
Samtlige LAR-pasienter i vårt materiale behandles i regi av LAR Vest-Agder (MARIA). Terskelen for ufrivillig utskrivning av pasienter er høy i dette tiltaket, og inntil for noen måneder siden har også pasienter blitt tatt inn igjen i behandling uten annen ventetid enn den som er nødvendig for å få søknader og tiltaksplaner på plass. Dette er dessverre nå i endring, fordi MARIA nå strekker fristene for nødvendig helsehjelp så langt som mulig av økonomiske grunner. Fastlege og sosialtjeneste får dermed en økt belastning, da pasientene ofte er ekstra sårbare etter ufrivillig utskrivning fra LAR.
