Det er ikke overraskende at en representant for et legemiddelfirma har en annen oppfatning av et legemiddel enn en som først og fremst skal ivareta pasientens interesse.
Mitt standpunkt er bygd på fem premisser:
Rosiglitazon er ikke særlig effektivt til å senke HbA1c
Rosiglitazon er vist å kunne utløse hjertesvikt
Rosiglitazon øker bruddforekomsten
Rosiglitazon har ikke gunstig/ugunstig virkning på hjerte- og karsykdom
Rosiglitazon er dyrt
Rosiglitazon ville aldri blitt registrert hvis disse forholdene hadde vært kjent på registreringstidspunktet.
ADOPT-undersøkelsen var ikke laget for å studere hjerte- og karsykdom. En ny og grundigere metaanalyse av rosiglitazon bekrefter økt hjerte- og karsykelighet etter bruk av rosiglitazon (1).
Mye viktigere enn denne diskusjonen hvor man vektlegger enkeltundersøkelser ulikt, er debatten om fremtidig legemiddelutprøvning hvor man bør ha harde endepunkter (død, hjerteinfarkt, nyreskade osv.) istedenfor surrogatendepunkter som f.eks. HbA1c. En slik utprøvning ville etter all sannsynlighet avslørt rosiglitazons svakheter tidligere.
Jeg slutter meg til den ledende amerikanske diabetologen David Nathans ord i en lederartikkel i New England Journal of Medicine nylig: «Physicians may find it difficult to explain to patients why they are starting treatment with a potentially dangerous drug when other choices with longer and better safety records are available. (…) The jury may still be out with regard to the cardiotoxicity of rosiglitazone but when it comes to patient safety, first, do no harm should outweigh any presumption of innocence» (2).
Jeg tar med at jeg har vært med i en rådgivningsgruppe (advisory board) for GlaxoSmithKline, som markedsfører Avandia (rosiglitazon), og har laget en pasientbrosjyre for Eli Lilly, som markedsfører Actos (pioglitazon).
