Glutenspesifikke T-celler kan påvises i blodet hos pasienter med cøliaki.
Melinda Ráki, studiens førsteforfatter. Foto Peter Fedorcsak
Ved cøliaki er det kronisk inflammasjon i tynntarmslimhinnen som skyldes en uhensiktsmessig immunrespons mot glutenproteiner fra hvete og mot liknende proteiner fra bygg og rug. Sykdommen, som må behandles med en livslang glutenfri diett, har en sterk assosiasjon til bestemte varianter av HLA-klasse 2-molekyler, idet > 90 % har vevstypen DQ2. HLA-DQ2-molekylene presenterer glutenepitoper til T-celler i tarmen. Ved gjenkjennelse av et peptid-HLA-DQ2-kompleks vil T-cellene sette i gang et immunsvar (1).
– Vi har undersøkt om glutenspesifikke T-celler kan påvises i blodet til cøliakipasienter ved hjelp av såkalte tetramerer. Vi produserte HLA-DQ2-tetramerer ved å koble sammen fire rekombinante HLA-DQ2-molekyler, hver med den samme glutenepitopen i sin peptidbindingsgrop, og merket disse kompleksene med et fluorescerende fargestoff. T-celler som gjenkjenner det aktuelle peptid-DQ2-komplekset via sin T-cellereseptor, vil binde til seg tetramerreagenset. Vi kunne dermed påvise glutenspesifikke T-celler med væskecytometriteknikk, sier turnuslege Melinda Ráki, studiens førsteforfatter.
– Vi rekrutterte 15 personer, både cøliakipasienter og kontrollpersoner, som alle hadde stått på glutenfri diett i en periode. Deltakerne spiste glutenholdig brød i tre dager. Vi tok blodprøver og farget for glutenspesifikke T-celler både før og etter glutenprovokasjonen. Det var glutenspesifikke T-celler i blodet hos cøliakipasientene etter den kortvarige glutenprovokasjonen, men ikke hos kontrollpersonene.
Vi håper at metoden kan brukes til å diagnostisere pasienter som står på glutenfri diett, men som ikke har fått en sikker diagnose ved vurdering av tynntarmsbiopsi. I slike tilfeller må man i dag provosere med glutenholdig kost i flere måneder før man kan stille en sikker diagnose med tynntarmsbiopsi. Tetramermetoden kan kanskje også brukes til å teste effektiviteten av nye behandlinger for cøliaki som det for tiden pågår en intens aktivitet for å utvikle, sier Ráki.
Artikkelen ble publisert 20.2. 2007 i det prestisjetunge tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America (www.pnas.org). © National Academy of Sciences, USA, 2007
HLA-molekyler er molekyler som holder T-lymfocytter løpende orientert om hvilke proteiner som til enhver tid befinner seg inne i cellene. HLA-molekylene har en liten «grop» som binder peptidfragmenter fra intracellulære proteiner. Etter å ha bundet slike peptidfragmenter «vandrer» HLA-molekylene til overflaten og «viser frem» peptidfragmentene til T-lymfocyttene. Dersom peptidfragmentene stammer fra fremmede proteiner, f.eks. fra bakterier eller virus, vil T-lymfocyttene kunne bli aktivert (1).
Epitop er den delen av et antigenmolekyl som er bundet i et HLA-molekyl. HLA-peptid-komplekset bindes til antistoff eller T-cellereseptor. Denne bindingen fører til en immunrespons med spesifikk antistoffproduksjon eller aktivering av spesifikke T-lymfocytter.
Væskecytometri (flowcytometri) er en metode for å undersøke enkeltceller i en væskestrøm. Cellene merkes med fluorescerende molekyler som bindes til den komponenten i cellen man ønsker å undersøke. De merkede cellene sendes gjennom et intenst laserlys mens de befinner seg i en væskestråle. Laserbestrålingen får cellene til å sende ut lys av en annen bølgelengde. Dette lyset samles opp og omdannes til elektroniske spenningspulser. Størrelsen på pulsen er proporsjonal med mengden fluorescerende forbindelser i cellen og kan kvantiteres med en stor grad av presisjon (2).
