Bli bedre!

Budskapet er at vi ikke behøver å vente på nye medisinske fremskritt for å bli bedre. Vi kan gjøre mye mer ut av de kunnskapene vi allerede har.

Forfatteren er en ung amerikansk kirurg, 41 år gammel, av indisk herkomst og åpenbart begavet. Han studerte ved Harvard med Rhodes Scholarship, er kirurg ved Brigham and Woman’s Hospital i Boston (generell og endokrin kirurgi) og i tillegg fast skribent for The New Yorker. Jeg ble oppmerksom på ham gjennom hans første utgivelse Complications. A surgeon’s notes on an imperfect science (1).

Denne handler om å bli bedre. Det gjelder både den enkelte lege og hele helsetjenesten. Hans teknikk som forfatter er å kombinere refleksjoner og eksempler fra hele verden. Eksemplene er gripende fortellinger om hvordan noen får til det tilsynelatende umulige.

Del 1 handler om «diligence», dvs. flid og viljen til å holde ut. Det er tre eksempler. Det første er banalt: Å bekjempe kirurgiske sårinfeksjoner gjennom å vaske hendene – alltid. Det andre er ufattelig: «Operation mop-up» i India for å vaksinere 4,2 millioner barn mot polio i løpet av noen få dager for å avslutte kampen mot polio i India. Det tredje er krigskirurgene i Irak, som ved hjelp av mot og oppfinnsomhet har brakt krigsskadedødeligheten ned i 10 %.

Del 2 heter Doing right – og det er fem meget forskjellige eksempler. Det første er banalt: Å oppføre seg skikkelig mot avkledde pasienter. Det andre handler om det som går galt i helsetjenesten og håndteringen av det. Forfatteren er ikke i tvil om at det amerikanske systemet med rettssaker, enorme advokathonorarer og erstatningsutbetalinger er det verst tenkelige. Det tredje handler om leger og penger – «the struggle between doing right and doing well». Det fjerde er et uløselig dilemma. I USA er det fremdeles dødsstraff, legeforeningen tar avstand fra dette og erklærer at leger ikke skal delta. Men noen få leger, som også er imot dødsstraff, deltar likevel for å sikre at ofrene ikke lider unødig. Det femte er også et dilemma: Leger skal kjempe for livet, men det finnes en grense. Hvor går den?

Del 3 er kalt Ingenuity og har tre eksempler. Det første omhandler den kvinnelige anestesilegen Virginia Apgar som ikke fikk bli kirurg fordi hun var kvinne. Hun revolusjonerte nyfødtmedisinen med sin apgarskår. Den gjorde det enkelt å vurdere de nyfødte og sette i gang nødvendige tiltak: «Do what is right, and do it now.» Hun var «a lady of action» og hadde alltid en skalpell og en tube i håndvesken sin, klar for trakeostomi. Det andre eksemplet handler om cystisk fibrose. Ved et av sykehusene der man behandler denne sykdommen i USA er resultatene bedre og pasientene lever lenger enn andre steder. Det ligger altså helt til høyre på gausskurven («the bell curve»). Det skyldes lederen, Warren Warwick, som har en nesten fanatisk tilnærming. Både personell, pasienter og pårørende må lære perfeksjonisme. Gawande bemerker tørt at de fleste ligger jo midt på kurven. Det er ikke noe galt i det, det gale er å være tilfreds med det. Det siste eksemplet er fra indisk helsetjeneste. Regjeringens helsebudsjett er på 4 dollar per innbygger. Likevel er levetiden fordoblet siden krigen, til 65 år. Det skyldes først og fremst legenes evne til å improvisere og aldri gi opp.

Forfatteren skriver så godt at leseren rives med. Det er ingen referanser i teksten, men noter til hvert kapittel. Jeg har hatt utrolig glede av boken og tror mange andre også vil ha det. Derfor er mitt råd: Unn dere spennende og inspirerende leseglede.