Nybø, RK
Fra tabu til tema
Selvmord i mediene. 136 s. Kristiansand: IJ-forlaget, 2007. Pris NOK 185
ISBN 978-82-7147-308-2
Forfatteren var med på å utrede en endring i Vær Varsom-plakaten fra 2006 som har gjort det mulig for pressen å omtale selvmord dersom en rekke aktsomhetskrav blir fulgt. Tidligere het det at selvmord eller selvmordsforsøk som hovedregel ikke skulle omtales i pressen. En av grunnene til oppmykningen er påstandene om en fortiet samfunnsdebatt rundt selvmord som fenomen.
Reidun Kjelling Nybø viser til at det tidligere ble benyttet en rekke omskrivninger som likevel ble forbundet med selvmord, slik som «personlig tragedie», «ingen mistanke om noe kriminelt». Eller, som journalist Knut A. Nygaard sier det her: «Vanligvis vil vi ha fram mest mulig av det som skjer på linjene. Når det gjelder selvmordsomtale prøver vi å fylle mest mulig mellom dem.»
Noe av det mest spenstige i Nybøs kortfattede bok er drøftingen av selvmord i psykiatrien, med utgangspunkt i to klagesaker til Pressens faglige utvalg. Ulike aktører er intervjuet i ettertid, og forfatteren får fint frem hvordan en slik sak oppfattes høyst ulikt av journalisten, pasientens mor, psykologen (som sluttet som følge av saken), psykiaterne som klaget inn saken og generalsekretæren i Norsk Presseforbund. Sistnevnte mener at det var riktig av Dagbladet å kjøre saken. Pressens faglige utvalg konkluderte da også med at avisen ikke hadde brutt god presseskikk. Men Presseforbundets generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, er samtidig overbevist om at Dagbladet ville blitt felt etter den nye paragrafen, fordi selvmordsmetoden ble detaljert beskrevet. Det er interessant.
Nybø setter selvmordsomtale i Norge inn i en aktuell kontekst, dels ved å redegjøre for situasjonen i andre nordiske land, dels ved å referere til råd utarbeidet av Verdens helseorganisasjon. Hun bruker også mye plass på selvmord blant kjente personer – saker som har hatt samfunnsmessig og politisk betydning og som kunne vært omtalt på en annen måte etter den nye selvmordsparagrafen.
Det var Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo som sto bak den nye formuleringen i Vær varsom-plakatens punkt 4.9. I ettertid er det gjort til et problem at psykiatrien skal ha fått for mye å si over journalistikken. Det er Sven Egil Omdal, som ledet arbeidet med revisjonen, som målbærer kritikken. Hva han egentlig mener når man leser hans uttalelser samlet, er imidlertid noe uklart. Det er oppsiktsvekkende dersom Omdal ønsker å endre selvmordsparagrafen like etter at han har avsluttet arbeidet med å revidere den. Her burde forfatteren vært mer pågående og avklarende.
Totalt sett sitter jeg igjen med et inntrykk av at forfatteren har satt seg godt inn i stoffet og at hun dekker diskusjonen på en bred og god måte. Boken er stringent oppbygd, velskrevet og lettlest. Spesielt satte jeg pris på at det gis god plass også til kritiske røster, bl.a. fra legehold. Flere har fryktet økt selvmordssmitte hvis omtale av selvmord ble mer vanlig.
Forfatterens egen veileder for selvmordsomtale gjør boken velegnet for journalister og redaktører, som vel er den primære målgruppen. I tillegg bør den være av interesse for dem som arbeider med selvmordsforebygging og for alle som er opptatt av forholdet mellom medisinen og mediene.
