Bogousslavsky, J
Hennerici, MG
Neurological disorders in famous artists
Part 2. 240 s, tab, ill. Basel: Karger, 2007. Pris CHF 123
ISBN 978-3-8055-8265-0
Patografier over berømte menns lidelser synes å ha et uoppslitelig publikum – lege som lærd. Slike patografier kan være meget nyttige og interessante – vel å merke hvis sykdommen har hatt tydelig effekt på berømthetens arbeid og virke. Julien Bogousslavsky, den noe detroniserte tidligere professor i Lausanne, er ute med sin andre beretning om berømte kunstneres nevrologiske sykdommer. Det er 14 kapitler, men langt flere kunstneres hjernesykdom omhandles. Bogousslavsky har skrevet for et publikum med spesiell interesse for og kunnskap om nevrobiologi. Bildende kunstnere er representert i størst antall, kanskje derfor er illustrasjonene litt få og beskjedne av størrelse. Noen kapitler er glimrende skrevet, slik som innføringen i begrepet «synestesi» og beretningene om nyskapt artistisk evne etter hjerneslag. Kapitlet om selvportretter etter hjernesykdom gir også verdifull informasjon omkring begrepene «sykdomsbevissthet» (nosognosi) og «kroppsbevissthet».
Problemet med denne type bøker er av etisk art: Berømte kunstnere har samme rett til taushet omkring sine sykdommer som andre mennesker. Etter denne anmelders oppfatning er det uriktig og forkastelig å offentliggjøre patografier hvis ikke angjeldende sykdom har hatt tydelig effekt på kunstnerens kreativitet (til det bedre eller verre) eller kunstneren selv har brukt sine sykdomserfaringer i sin kreative virksomhet. Her er det flere eksempler på tvilsom bruk av berømte kunstneres sykehistorier. Verst er historien om de to italienske filmskaperne Luchino Visconti og Federico Fellini. Begge fikk infarkt i høyre hemisfære. Fellini viser i en del etterlatte tegninger tegn til venstre neglekt, mens Visconti ikke rakk å demonstrere sine eventuelt bevarte kreative evner før han døde av følgene av infarktet. I kapitlet diskuteres neglekt og anosognosi hos ikke-afasiske pasienter med lesjon i høyre hemisfære inngående. Alt dette kunne vært gjort uten å nevne de to italienske kunstnerne! Eksemplene på denne type misbruk er flere. I Part 1 berettes det om Gershwins hjernetumor, noe som må anses som komplett uinteressant all den stund dette ikke innvirket på hans musikk. Forfatterne presterer å unnskylde sin offentliggjøring av patografien med at tumors lokalisasjon har nevrobiologisk interesse nettopp fordi den ikke endret pasientens musikalske kreativitet!
Noen av kapitlene gir altså betydelig ny innsikt i hjernens funksjon og dens potensial for kreativitet. Resten er mest for de nysgjerrige som ønsker å kjenne til enda flere berømtheter som led av syfilis.
