Schei, E.
Hva er medisin
160 s, tab. Oslo: Universitetsforlaget, 2007. Pris NOK 149
ISBN 978-82-15-00924-7
Antakelig kunne mange norske leger ha skrevet bok med tittelen Hva er medisin i en «hva er»-serie om de ble invitert til det. Men tilsynelatende enkle oppgaver kan være intrikate: Hvilken innfallsvinkel, hvordan avgrense, hvor personlig? Etter Edvin Scheis spennende radioforedrag om yrket sitt i P2-akademiet for få år siden fortjente han utfordringen, og jeg synes han har løst oppgaven helt nydelig. Han skriver et klart og godt norsk som gjør denne utgivelsen lettlest. Han er kunnskapsrik, saklig og passe personlig. En kirurg ville nok tatt med mer om kirurgiske landevinninger, en mikrobiolog mer om mikrober og resistensproblemer. Men glemt er disse fagene ikke. Allsidighet er noe av styrken. De 59 referansene er velvalgte. Noen glimt av humor er med – vet leseren hvordan den finske helseministeren karakteriserte WHO-definisjonen av helse fra 1946?
Det er åtte kapitler: Riss av medisinens landskap, Historien, Hvorfor blir noen syke, og andre ikke, Medisin og helsevesen i Norge, Medisin som vitenskap, Helse – et gåtefullt begrep, Makt – til å hjelpe, Fremtiden er nå. Det siste kapitlet kunne kanskje vært enda litt mer spenstig, det handler mye om fremskriving av nået og er uten så mange visjoner om hva vi ennå ikke har sett – med slikt er som kjent vanskelig. Kanskje kunne også det globale perspektivet fått litt mer plass? På siste side står det at medisinen risikerer å omdannes fra praktisk solidaritet til kollektiv egoisme, der de som lider mest, får minst hjelp – lokalt og globalt. På verdensbasis er det nok slik det er. De fattigste lider mest og får minst hjelp.
Boken er skrevet i jegform. Den omhandler medisinen både som fag og som universelt tema. Den formidler respekt både for biomedisinske perspektiver og for ivaretaking av relasjoner og følelser og håndtering av usikkerhet og feil. Filosofer, både antikke og moderne, får komme klokt til orde. Skildringer fra legevakt, allmennpraksis og sykehusavdelinger er levende og lett gjenkjennelige for en profesjonell leser. «I tillegg til den vitenskapelige og håndverksmessige faktakunnskapen alle må beherske, … (kan) man ikke drive god medisin uten å ha en reflektert innsikt i allmennmenneskelige behov, sårbarheter og ressurser,» skriver Schei.
Til nå har vi slått oss til ro med at vi på norsk ikke skjelner mellom «disease» og «illness», og jeg tviler på at «sykhet» vil slå an som norsk for det siste. Illichs bok omtales to ganger som «en berømt bok i 1975/på 70-tallet» og er den eneste referansen som får denne æren. Pytt, pytt. Hva er medisin kan leses med potensielt stort utbytte av unge mennesker som gjerne vil utdanne seg i helsevesenet, medisinstudenter vil kunne få aha-opplevelser, og den vil fungere godt som opplysning for folk flest. De få fremmedordene blir forklart i et register. Leger kan også få litt å tenke på.
