Kringlen, E.
Norsk psykiatri gjennom tidene
538 s, ill. Oslo: Damm, 2007. Pris NOK 449
ISBN 978-82-04-13350-2
Det passer svært godt at den emeriterte psykiatriprofessoren (f. 1931) utgir denne vektige og viktige boken just det året Norsk psykiatrisk forening feirer sitt 100-årsjubileum. For en som har vært med i faget nesten like lenge som forfatteren (et knapt halvt århundre), er dette ekstra spennende lesning. Det at Kringlen krydrer sin beretning med egne opplevelser og meninger, rettferdiggjør denne anmeldelsens overskrift.
Det er ti hovedkapitler med mange undertitler. Den siste halvparten omhandler mellomkrigstid, okkupasjon og etterkrigstid, sosialpsykiatri og nye antipsykotiske medikamenter, miljø og antipsykiatri og biologi og informasjon.
Kringlens beretning om norsk psykiatri jevnføres med internasjonale strømninger og sosialpolitiske forhold her hjemme. Hans ambivalente kjærlighetsforhold til psykoanalysen og dynamisk psykoterapi preger hele samtidsberetningen. Når han forteller (s. 297) at pågangen til det toårige grunnseminaret i psykoterapi i 1960-årene var så stor at mange ikke fikk plass, kunne han ha tilføyd: Heller ikke jeg.
Forfatteren beretter engasjert og personlig om 1960- og 70-årene da miljøterapien og dynamisk psykoterapi hadde sin glanstid og etter hvert utkonkurrerte den tradisjonelle autoritært-akademiske universitetspsykiatrien. Dikemark sykehus var mer populært enn Gaustad som arbeids- og utdanningssted.
I dag er kognitive tilnærminger et viktig tilskudd til den psykodynamiske retningen. Selvpsykologi, gruppe- og familieterapi er også mer alminnelig og lettere tilgjengelig for forskning. På side 378 skriver forfatteren: «Lacan er igjen et eksempel på at kompliserte, ofte uforståelige utsagn, gjerne har en egen appell til enkelte innen faget.»
Kringlen har mange kritiske vurderinger av fagets status quo. Han kritiserer uheldig samrøre mellom faget og medikamentindustrien. «Det etiske utvalget (i Legeforeningen) har sett gjennom fingrene med den lugubre kontakten (…) mellom leger og industri» (s. 389). Han misliker at økonomer overtar ledelsen av behandlingsinstitusjoner, og hevder at overflodssamfunnet virker demoraliserende. I sluttkapitlet om fremtidens psykiatri spår han at radikale fremskritt vil utebli og at våre selvforskyldte omkostninger må betales.
Norsk psykiatri gjennom tidene inneholder et vell av kunnskaper og meninger. Litteraturlisten er på 29 sider, etterfulgt av person- og sakregister. Kringlen har gitt oss en gullgruve når det gjelder historiske fakta, aktuelle samfunnsbeskrivelser og spådommer om fremtiden.
