Vår hovedkritikk mot at Rikshospitalets cochleaimplantatteam anbefaler «i utgangspunktet auditiv verbal/oral opplæring» for barn med cochleaimplantat blir ikke møtt når Geir Siem og medarbeideres eneste argument mot tospråklig oppvekst med norsk og norsk tegnspråk er at dette ville være for mye å forlange av foreldrene. Det er påfallende hvor tilsynelatende uinteressert forfatterne er i skjebnen til de barna som ikke utvikler et tilstrekkelig godt talespråk. I denne sammenheng unnlater de spesielt å besvare et sentralt spørsmål: Hvorfor mener de at tidlig oppstart av stimulering kun er viktig for talespråkutviklingen, men ikke for tegnspråkutviklingen? Selv om de mener at det er avgjørende å lydstimulere så tidlig som mulig, anbefaler de å utsette tegnspråkopplæringen til det blir tydelig at talespråkutviklingen er utilstrekkelig. Det finnes en sensitiv fase for all språkervervelse, også for norsk tegnspråk.
Et annet problem er at Siem og medarbeidere snur bevisbyrden når de krever at fordelene med tospråklig oppvekst for denne målgruppen må være påvist – til tross for at ingen ulemper er beskrevet. Cochleaimplantat med et habiliteringsopplegg basert på kun talespråk erstatter den fullverdige, naturlige språklige utviklingen til hørselshemmede barn med tegnspråk. Når man innfører en ny metode, må man bevise at den ikke er skadelig. Som vi har argumentert må effektmålet i denne sammenheng være den kommunikasjonsmessige, kognitive og psykososiale utviklingen – uavhengig av språkform (1). Siem og medarbeidere har heller intet belegg for å hevde at resultater fra tospråklighetsforskningen, som for øvrig også omfatter hørselshemmede barn, ikke kan anvendes på den aktuelle gruppen. Av naturlige årsaker finnes det ingen studier der man har undersøkt de nyeste typer implantater og oppfølging av barn over lengre tid. Medisinens historie inneholder en rekke eksempler på at resultater av en behandlingsform blir klare først etter en tid. Kun prospektive langtidsstudier kan gi svar på barnas reelle kognitive og psykososiale utvikling.
Påstanden at denne diskusjonen i hovedsak er et skandinavisk fenomen, er feilaktig (jf. f.eks. våre tyske referanser) og dessuten irrelevant. Vi er enige i at foreldrene skal velge habiliteringsopplegg. At Siem og medarbeidere mener de ensidig kan avslutte diskusjonen om dette vanskelige valget, sår betydelig tvil om de er i stand til å gi foreldrene den grundige informasjonen disse har behov for. Som konsekvens frykter vi at noen foreldre i uvitenhet velger et språkløst liv med cochleaimplantat for sitt barn.
