Charon, R.
Narrative medicine
Honoring the stories of illness. 265 s. Oxford: Oxford University Press, 2006. GBP 24
ISBN 978 -0 -19-516675- 0
Rita Charon er professor i klinisk medisin ved Columbia University i New York og har doktorgrad i litteraturteori. Hun er leder for en tverrfaglig forskergruppe som samarbeider om å undersøke medisinske narrativer med metoder basert på litteraturteori. Grupper av klinikere kommer sammen med litteraturvitere for å diskutere skjønnlitteratur, pasienthistorier og historier de selv har skrevet om krevende situasjoner i klinisk arbeid. De appliserer litteraturteoretiske analysemetoder på disse ulike tekstene. Hva oppnår de med det? Det handler denne boken om.
Charon beskriver utgangspunktet som todelt: En oppgitthet over en tiltakende avhumanisering av en industrialisert medisin, og en gjenoppdagelse av at mottiltaket må være å utvikle nye ferdigheter og kunnskaper for å møte og å kunne ta inn over seg pasienters mangfoldige og til tider motsetningsfylte historier om lidelse.
Hun mener at vi trenger å utvikle evne til å følge pasientens narrative tråder og å klarlegge bilder og metaforer. Hun ønsker å oppøve toleranse for flertydighet i historiefortellingen, identifisere undertekster og utvikle oppmerksomhet på egne reaksjoner på historien. Dette mener hun litteraturteori kan gi bidrag til. Spesielt mener hun at slik teori tilbyr en utprøvd tolkingsramme som kan gi en bakgrunn for å håndtere nødvendig skifte mellom nærhet og distanse til historier og tekst og å se historier i flertydig lys.
Et av Charons hovedbudskap er at narrativ trening i nærlesing av tekst kan bidra til å bedre klinisk vurderingsevne og at reflekterende lesing er en nyttig øvelse for klinikere som ønsker å bli bedre lyttere. Boken gir et innblikk i hva hun legger i begrepet nærlesing og hun forklarer godt hva hun mener er nyttige begreper som leseren kan lære fra litteraturteori, om han skulle prøve seg på denne tilnærmingen ved vurdering av tekster.
Charon har et imponerende grep både om medisin og om litteraturteori, og bokens styrke ligger i en lærerik innføring i denne teorien. Innføringen i bruk av litteraturteori i nærlesing gir en ny innfallsvinkel som kan stimulere nysgjerrighet på teksten. Denne leseren er likevel ikke overbevist om at litteraturteori er en egnet tolkingsramme for kliniske fortellinger i en kollegial gruppe.
Man får ikke bare innføring i tekstlesing, men også konkrete råd om hvordan klinikere kan bearbeide egne tekster om faglige og personlig belastende opplevelser i grupper. Her er også råd om bruk av skriveøvelser i undervisning.
Dette er en bok som egner seg for klinikere som ønsker å få nye ideer om hvordan de kan tenke om de mange sykehistoriene de hører hver dag. Den er nyttig for lærere i klinisk medisin og hører hjemme som standardlesing for lærere i klinisk kommunikasjon. En stor utfordring for denne undervisningen er å unngå at en rå nerve av eksistensiell lidelse som klinikeren faktisk møter i sin hverdag forsvinner i innøvde kommunikative grep. Charons tilnærming kan bidra til å minne om at den rå nerven finnes.
